Hør Camilla Stoltenberg på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
Camilla Stoltenberg spør i Morgenbladet 10. februar om ulik biologisk modning kan forklare forskjellen mellom gutters og jenters skoleprestasjoner. Jeg kan ikke gi noe fullgodt svar på dette, men kan i det minste vise til forskning jeg var med på ved Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) for nærmere ti år siden. Der tok jeg for meg fire komplette grunnskolekull med 232 000 elever, og kunne påvise at ti års skolegang ikke kunne utligne forskjellen i ungdomsskolekarakterer mellom de yngste og de eldste elvene innenfor et årskull. Det forspranget de som var født først på året hadde sammenliknet med dem som var født sist kunne skolesystemet ikke gjøre noe med. På toppen av dette kom kjønnseffekten, som var enda sterkere enn alderseffekten. Stoltenbergs påvisning av at «[…] jenter født tidlig på året kan biologisk sett være flere år «eldre» enn gutter født sent på året» illustrerer ytterligere hvor ulikt utgangspunkt barn kan ha ved skolestart og hvordan dette særlig rammer guttene.
Mitt funn var ingen nyhet da det ble presentert i 2008, og andre har funnet det samme siden. Oppdragsgiveren var Utdanningsdirektoratet, som igjen mottar sine oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, så både forvaltningen og politikerne burde vite dette. Likevel gjøres det ikke noe med det.
Elevene som trenger skreddersydde opplegg blir sittende alene med lærere uten faglige kvalifikasjoner.
Hva kan vi så gjøre? Vi kan gjøre skolesystemet mindre rigid ved å åpne for, man kan kanskje si gjeninnføre, muligheten til å la modningen være med å bestemme når barna skal starte skolegangen. Da Camilla Stoltenberg og jeg var barn, var normal alder for skolestart syv år, men det var slett ikke uvanlig at noen barn startet ett år «for tidlig» og andre ett år «for sent». I min gutteklasse fra 1957 var to født i 1949, 23 i 1950 og tre i 1951. Dessuten hadde vi noe som het «å dumpe». De som ikke hadde nådd læringsmålene kunne gå ett år om igjen. Det fantes også tilfeller der elever hoppet over ett år hvis de lå langt foran medelevene. Å dumpe var stigmatiserende, men hva er verst? Å gå ett år om på samme klassetrinn eller å være på etterskudd gjennom hele grunnskolen, for så å mislykkes i videregående opplæring?
Mantraet de siste tiårene har vært «tilpasset opplæring». Alle elever skal få en undervisning som er i samsvar med behovene, de flinkeste skal få noen ekstra utfordringer, mens de som henger etter skal løftes med særskilte tiltak. Dette systemet fungerer i beste fall svært ulikt fra skole til skole, og i helhet lite tilfredsstillende. Det mest groteske er når de elevene som trenger skreddersydde opplegg blir sittende alene eller i små grupper med lærere uten tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner. Tilpasset opplæring skal vi fortsatt ha, men kanskje ville behovet for nettopp dette svært ressurskrevende tiltaket reduseres dersom tidspunktet for skolestart ble tilpasset barnets modenhetsnivå?
Nils Vibe er pensjonert utdanningsforsker.