Jeg er gått lei hvordan ulike medier har valgt å melke videre på kritikken mot litteraturanmelder Knut Hoem. Dette gjelder også Ida Vågsethers innlegg «Klasseblind kritikk» 10. mars. Jeg er riktignok enig med Vågseter i klassekritikken, men det er ikke poenget. Poenget er at fremstillingen av Hoem som lærermotstander forblinder oss. Som en konsekvens formørker det sider ved debatten som burde vært i lyset. Politikkens rolle oppi det hele, for eksempel.
Det er derfor velkommen å lese Inger Merete Hobbelstads kritikk av formen på NRK-debatten. I innlegget «Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk», i Dagbladet 3. mars, leser vi: «Debatten er for viktig til å handle om hersketeknikker og stillingskrig».
Fremstillingen av Hoem som lærermotstander forblinder oss.
Hobbelstad refererte til debatten på Parkteateret 1. mars. Dette er etter min mening et talende utgangspunkt. Det var her det hele kulminerte i et offentlig beskyttelse av lærere mot Hoems fordømmende synsing. Hoem måtte besvare konfronterende spørsmål, og kunnskapsministeren og forskeren forsvarte lærerne mot en kritikk hvis dramaturgi virket oppkonstruert. Kunnskapsministeren skrøt av lærerne, samtidig som forskerens uttalelser bidro til at vrede vendtes mot Hoem. Forestillingen om Hoem som felles fiende framsto nærmest for åpenbar. Følgelig undret jeg meg over hvorfor vi aksepterte dette premisset.
For hva med kunnskapsministerens politikk, som tidligere har diskreditert norske læreres kompetanse i stor stil, ikke bare gjennom plumpe ord, men også gjennom politisk handling. Han var til eksempel anfører for et politisk vedtak som på sikt avskilter mange lærere. Dette vedtaket har allerede begynt å få konsekvenser. Ifølge Utdanningsnytt 14. mars har flere skoler rundt om i landet allerede begynt å utlyse stillinger som krever at lærere oppfyller de nye kompetansekravene. Hoems perspektiver har også først og fremst sparket liv i Høyres egen debatt om hva norskfaget skal inneholde. Denne debatten berører ulike læresyn som forholdet mellom danning og metode, og den er ikke minst en politisk kamp.
Så la oss ikke forblinde. En ny læreplan er på vei. Hoem er ikke lærerfiende eller politiker med beslutningsmakt når det gjelder skolens framtid. Det er disse tingene vi må fokusere på.
Lillian Utne Skjæveland, Undheim skule.