I Norge er internasjonal kommersiell surrogati blitt forsvart som et ryddig kontraktsforhold og en mulig vei ut av nød for indiske kvinner. Men er betingelsene til stede for å inngå en rimelig kontrakt? Samsvarer den medisinske prosedyren og de formaliserte ansvarsforholdene med surrogatenes virkelighetssyn? Vil surrogatene komme utenom å tenke at de selger noe de har slektskap til? Vet surrogatene hva de kan forvente av de tiltenkte foreldrene? Blir deres følelser anerkjent?
Morgenbladet intervjuet Kristin Engh Førde om hennes antropologiske studier av dette. Her lærer vi at svaret på disse spørsmålene ofte er nei. Dette er kunnskap som bør ligge til grunn for meninger om praksisens legitimitet. Men er vi moralfilosofer interessert i dette eller foretrekker vi å holde oss på et overordnet prinsipielt nivå? Førde hevder at moralfilosofer er lite interesserte i denne typen empiri. Ut fra svaret fra moralfilosofen Ole Martin Moen, i samme sak, virker det som om hun har rett. Moen hevder dette er «detaljer» som primært er relevante for antropologien.
Førdes funn angår sentrale premisser for en moralfilosofisk vurdering av internasjonal surrogati.
Men et slikt gap mellom disiplinene er hverken ønskelig eller representativt. Førdes funn angår sentrale premisser for en moralfilosofisk vurdering av denne formen for surrogati. Moen hevder at spørsmålet er om surrogati er bedre enn brutal fattigdom. Men det kan jo ikke besvares uten å ta stilling til hva brutal fattigdom og lav utdanning faktisk gjør med betingelsene for en slik transaksjon, og da kreves akkurat slike studier som Førde har gjennomført. Moralfilosofien mister både relevans og kraft dersom det skapes et inntrykk av at vi ikke er «opptatt av detaljer».
Andreas Eriksen er moralfilosof og forsker ved Senter for profesjonsstudier.