Helsemyndighetene og media har gjennom årene med jevne mellomrom vært opptatt av tematikken omkring intimkirurgi uten at det har medført så mye nytt. Snarere tvert imot: Etter at flere mente at kjønnsleppekirurgi burde rammes av «Lov om forbud mot kjønnslemlestelse» (i 2015 «nedlagt» og i stedet innarbeidet i straffeloven §215) fant hverken Helsedirektoratet eller Legeforeningens juridiske avdeling holdepunkter for dette. At det likevel skal utføres med etisk fokus er en selvfølge for alle parter.
Helsedirektoratet tok etter NRK-programmet Innafor tak i temaet igjen med et ønske om å avklare omfanget av mer psykologisk og kosmetisk betinget underlivskirurgi i både offentlig og privat sektor i Norge over de siste tre årene. Alle som utfører slike inngrep ble nylig bedt om å sende inn sine statistiske data.
Jeg har holdt foredrag om kjønnsleppekirurgi for gynekologer og plastikkiruger med tilstedeværende representanter fra både Legeforeningens etiske råd og Helsedirektoratet. At ikke Legeforening og offentlige helsemyndigheter følger med er således skivebom. Men det kan være at de ikke deler forfatterne Blichfeldts fjerne virkelighetsoppfatninger og mangelfulle juskompetanse.
Påstanden fra Blichfeldtene med sitt lavmål av vulgærformuleringer antyder at jeg er en selvoppnevnt arrogant fitte-ekspert. Mitt ordvalg om ytre og indre kjønnslepper stammer i motsetning til dette fra medisinske lærebøker og bildene som brukes der. At normen for øvrig er gal har jeg belyst med at kunst generelt har avbildet kvinnelige underliv som en strek og at dette er førende for de holdninger som skapes. Barberingsmoten har bidratt til mer synlige kjønnslepper og således oppfatningen om størrelse. Ingen tør å snakke om at mange kvinner føler seg mer attraktive, pene og/eller ryddige med sine «Barbie»-underliv, og at fokuset på underlivet skapes av kvinnene selv, på samme måten som mannen er opptatt av sitt. Uansett årsaksforhold er det et faktum at det finnes kvinner og leger av begge kjønn som ikke deler Blichfeldts syn.
Ønsket om å være komfortabel med eget utseende og psyke er ikke en psykologisk lidelse, men i høyeste grad et historisk normalfenomen.
Trenden er for øvrig global. At en foreleser innen media ikke har fått med seg at holdningene neppe skapes i en høyst privat samtale på et legekontor er trist. Jeg har knapt hatt en underlivspasient som ikke har følt på sin situasjonen i minst ti år. Blichfeldt har åpenbart alle svarene: Jeg er legen som er uten omsorg for dem som får forsterket sin usikkerhet og skam under mitt blikk og retorikk. Negativt for den generelle psykiske tilstanden til kvinner.
Det er fint med påstander, men hva med å forholde seg til virkeligheten? Realiteten er dessverre at dette synet er en god beskrivelse av det svært mange pasienter forteller at de møtt før de kommer til meg. De er blitt avvist med normalitetssvaret.
Jeg velger en mer empatisk tilnærming til pasienten innenfor en etisk ramme. Pasientene er gjennomgående voksne kvinner. De har ofte blitt avvist av leger som ikke har noe å bidra med utover usaklige skrekkvisjoner ved kirurgi og at pasientens følelser er bare tull.
Erfaringsgrunnlaget mitt er nok en smule videre.
Henvisning til snevre og selekterte «vitenskapelige» bevis og «forskere» avslører Blichfeldtenes kunnskapsløshet. Kildehenvisning til «Body Dysmorphic Disorder» taler for seg. BDD representerer en sykelig vrangforestilling om eget utseende. Det går for langt å gå inn på sykdomsbildet, men kortversjonen er at dette er psykiatri. Epler og pærer er som kjent ikke det samme. Men det er interessant at forfatterne åpenbart finner denne forskningen relevant for enhver pasienten som føler annerledes enn Blichfeldt.
Betimelig hadde det forøvrig vært å nevne at det også finnes en lang rekke vitenskapelige publikasjoner omkring bedring av selvfølelse etter kosmetisk kirurgi. Aviva Helse har således både et personlig og vitenskapelig godt grunnlag for å hevde at kosmetisk kirurgi bidrar til økt livskvalitet for mange.
Dessverre fikk ikke NRK frem et vesentlig poeng i min samtale med journalisten og skuespilleren Emma Claire Gabrielsen. Jeg benytter alltid formuleringen: Kjønnslepper er som bryst: Nesten alle er ulike og i utgangspunktet normale, men det er ikke alle som liker det av den grunn. Dette er en svært sentral del av de fleste plastikkirurgers hverdag. Vi inviterer til en diskusjon rundt noe som for pasienten kan oppleves som et problem. Kjønnslepper, små bryst, store bryst, hengemager, bryst hos menn, overskuddshud, utstående ører, skjemmende arr, (for) vid i skjeden, tunge øyelokk osv. Alt er problemstillinger en pasient kommer for å få korrigert fordi de føler ubehag omkring det.
Selvbilde er en viktig del av oss alle. Menn er ikke ulike kvinner mht. genitalt selvbilde. Med en trygg måte å utføre penisforstørrelser på hadde jeg hatt en svært lang kø foran døren og utvilsomt kunnet bidra med å gi mange et bedre selvbilde. Selv om normalvariasjonen som kjent er stor.
Rekkevidden av Blichfeldts påstander er at kvinner og menn som oppsøker meg ikke vet sitt eget beste og ikke burde få bestemme over egen kropp.
Hva med litt videre syn på vår medisin? Den offentlig sykehusmakt har befunnet seg på grensen av enerett både mht. kunnskap, god medisin, immunitet for handlinger og utførende muligheter.
Å rette kanonene mot enkeltmennesker som faktisk tør å stå for noe har alltid vært enklere. Familien Blichfeldt hevder at markedsføringsloven for leger er «begrenset til pris, lokalisering og type tjeneste.» Loven krever at forholdet til pasienten skal være preget av omsorg og faglig forsvarlighet. Er viljen til å lytte til pasienten mangel på omsorg? Er det faglig uforsvarlig å utføre plastisk kirurgiske inngrep? Det påstås at «forventet resultat eller kvalitet ikke skal omtales.» Sørgelig feil, Blichfeldt. En leges personlige pasientkonsultasjon inneholder helt andre plikter og forfatternes påstander er både injurierende og fjernt fra virkeligheten. Pasienten skal behandles med respekt. Dette innbefatter å lytte til deres problem. Videre skal en potensielt kirurgisk pasient informeres realistisk om inngrep de ønsker å få utført med analyse av indikasjon, forutsetninger, mulig oppnåelig resultat, hvordan inngrep gjennomføres, forventet forløp, komplikasjoner, risikoforhold osv.
Ingen tør å snakke om at mange kvinner føler seg mer attraktive med sine «Barbie»-underliv.
De fleste nettsider inneholder objektiv nøktern og faglig korrekt informasjon av typen man kan finne i en enhver seriøs lærebok. Jovisst finnes det overtramp, men de er like sjeldne og uinteressante som forfatternes rørende enkelthistorie om en ung kvinne som kom på bedre tanker og ble lykkelig. Flott. Men en rørete og svært usaklig sammenligning.
I forbindelse med undersøkelse av programleders underliv siteres jeg av Blichfeldt: «Misliker at du har to sånne tapper som henger ut». Misliker! Han misliker hvordan hennes helt normale underliv ser ut!» Blichfeldt oppfordres til å se programmet igjen. Faktisk sies det motsatte.
Underbygging av egne påstander blir sjelden vellykket med sitatjuks, men føyer seg for øvrig inn i forfatternes forvirrede argumentasjon. Hvem som fant opp ordet skamlepper vites ikke, men det var neppe leger. Men det passer selvfølgelig fint inn i karakteristikken av undertegnete som kan bruke ordet nettopp som en forklaring til pasienter av det uheldige ordvalget og hva det kan medføre. I Sverige benyttes for øvrig ordet «blygleppor». Åpenbart forbundet med mindre skam og mer blygsel der i gården.
Jeg har forøvrig operert både psykologer, prest og leger for kjønnslepper de ikke var komfortable med. Normale var de utvilsomt. Jeg løste et problem for noen høyst normale kvinner, med respekt for deres følelser eller plager uten å ville klassifisere dem som avvikere. Det er skremmende når mennesker uten hverken psykologisk eller medisinsk kompetanse åpenbart vet bedre.
Jeg ble kontaktet av en journalist-student etter 4 episoder med NRK´s Innafor. Hun skrev en glimrende kritisk kronikk i Aftenposten med fokus på det som burde være av større interesse. For det første evnet hun å se at programleder Emma Clare Gabrielsen innehadde en underlig sammenblandet rolle som programleder og skuespiller. De kritiske angrepene fra familien Blichfeldt er blottet for forståelse av at Emma aldri hadde hatt det minste problem med sitt underliv og at hennes gjøglerfortvilelse representerte skuespill for egen agenda.
Media har en enorm forførelsesevne hvis man ikke kan tenke selv.
Jeg imøteser med spenning de samme forfatternes anmeldelse av NRK til de faglige og etiske utvalg som måtte eksistere. Og gjerne Google og You tube for sin kommersielt motiverte formidling av det hele. For de styrer alle kroppspresset, noe jeg i all offentlighet har karakterisert som kvinners skjønnhetstyranni.
Ønsket om å være komfortabel med eget utseende og psyke innenfor sine egne rammer er ikke en psykologisk lidelse, men i høyeste grad et historisk normalfenomen. Kvinnegruppen som i anledning av kvinnedagen fant å ville markere dagen med vulgæritet og slagordet «La fitta flagre» er i mine øyne ubegripelig smakløse, intolerant og kvinnefiendtlig. La den flagre så mye den vil for min del. I mellomtiden fortsetter jeg å lytte også til de som føler noe annet.
Blichfeldtenes artikkel representerer en suppe av forakt for menneskets forskjellighet. Mennesket bør få ha rett til å treffe egne valg og skånes for usaklige påstander og trakassering.
Halfdan Vier Simensen er spesialist i generell og plastisk kirurgi Aviva Helse AS.