24. mars 2017 anmeldte Espen Søbye Vinduets temanummer om Heidegger og de «Svarte heftene» for Morgenbladet. I anmeldelsen synes han å forutsette at (1) Heidegger har et enhetlig filosofisk prosjekt som er det samme hele tiden og (2) at det går en rak vei fra dette prosjektet og inn i nazismen. Videre synes han å forutsette at (3) de fleste som har bidratt er «heideggerianere» og (4) har et felles prosjekt om å «redde Heidegger».
De to første antagelsene er problematiske og de to siste er direkte feil. La oss ta den første og andre antagelsen først.
En kan selvsagt gjøre seg opp en mening om Heideggers tenkning og komme til at den er nazistisk og antisemittisk, samtidig som en innse at det er noe en kan lære av denne tenkningen, slik Ernst Tugendhat gjorde på slutten av 1970-tallet. En kan også komme til at en ikke vil ha noe med Heideggers tenkning å gjøre i det hele tatt. I det siste tilfellet kan en spare seg for å lese Heidegger, men i det første tilfellet må en spørre helt konkret hva en kan lære av denne tenkningen og hvordan en metodisk skal forholde seg til Heideggers tekster.
Forskning går ikke først og fremst ut på å finne belegg for det vi alt vet.
Det vi vet, er at Heideggers tenkning har hatt en enorm innflytelse og at den endret seg flere ganger, både før, under og etter det famøse nazi-engasjementet. Heideggers tenkning er kanskje ikke så enhetlig som han selv og andre har framstilt den som. På et tidspunkt tenkte Heidegger for eksempel at hans egen tenkning måtte medføre at han gikk inn i den nazistiske bevegelsen. På et senere tidspunkt tenkte han at dette var feil, og det førte så til endringer i tenkningen hans. Det vitner dagbøkene om.
Dersom det er en oppgave for forskningen å klarlegge hva endringene i Heideggers tenkning går ut på og hva innflytelsen hans består i, så er det interessante med «Svarte hefter» ikke at de bekrefter Heideggers nazisme og kanskje heller ikke at de gir oss gyselige opplysninger om hans merkelige antisemittisme. Det er nemlig godt kjent og grundig belagt at Heidegger var nazist og at han næret noen antisemittiske tanker som var utbredt i Tyskland.
Men forskning går ikke først og fremst ut på å finne belegg for det vi alt vet. Den søker noe vi ikke vet. For en forsker er det interessante med Heideggers dagbøker at de kaster lys over de filosofiske problemene som Heidegger strir med, og hvordan hans tenkning endrer seg, fra slutten av 1920-tallet og helt fram til han dør i 1976. Altså: Det er de filosofiske og metodologiske problemene vi først og fremst er opptatt av og det er de vi gjerne vil ha en breiere diskusjon om.
Det bringer oss til den tredje og fjerde antagelsen: Morgenbladets lesere skal vite at vi hverken er «heideggerianere» eller har noe felles prosjekt om å «redde Heidegger». Disse antagelsene er tatt ut av løse luften. Vi er blitt spurt av Vinduet-redaktør Preben Jordal om å skrive i et temanummer om Heideggers dagbøker, som har vakt oppsyn og skapt rabalder. Vi antar at Jordal har spurt oss om å bidra, fordi han har gjort seg kjent med våre forskningsarbeider og fordi han gjerne vil bringe den internasjonale diskusjonen om Heideggers dagbøker inn i en norsk og nordisk sammenheng.
Morgenbladets anmelder mener at Jordal burde ha gjort noe annet enn det han faktisk har gjort. Det kan en selvsagt mene, men problemet er at Morgenbladets lesere ikke får vite særlig mye om de filosofiske spørsmålene som det er viktig å diskutere i tilknytning til Heideggers tenkning eller om hvordan en kan forholde seg til Heideggers korpus av tekster nå, i lys av dagbøkene hans.
Vi ser det som nytteløst å polemisere mot anmeldelsen i spaltene her. Vi kan bare oppfordre Morgenbladets lesere til å oppsøke Vinduets temanummer og lese de enkelte bidragene der. Og om noen så er interesserte i å diskutere de filosofiske og metodologiske spørsmålene som oppstår i møte med Heideggers tekster, så deltar vi mer enn gjerne i den diskusjonen.
Hein Berdinesen, Høgskulen på Vestlandet. Ingmar Meland, Göteborgs universitet.