Som stipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO) hevder Aksel Braanen Sterri at mennesker med Downs ikke lever fullverdige liv og at samfunnet ville ha vært bedre uten disse menneskene. Uttalelsene har vakt stor oppsikt, og både Sterri og arbeidsgiveren har fått kritikk. UiOs rektor og mange forskere har stort sett nøyd seg med å forsvare den viktige akademiske friheten. En forskningsetisk refleksjon rundt Sterris uttalelser har dermed uteblitt.
Sterri ble ansatt som stipendiat ved UiO 1. april, men har i flere år vakt oppsikt med sine negative uttalelser om mennesker med Downs. Gang på gang har Sterri siktet inn mot denne gruppen. Nå skriver Sterri på en fagformidlingsblogg ved UiO. Med henvisning til mennesker med Downs skriver han blant annet at «uansett hvor mange ressurser vi pøser på, vil et slikt liv være betydelig begrenset».
Når Sterri ytrer seg i kraft av å være forsker, får hans meninger en sterkere autoritet. Når forskertittel og UiO brukes som formidlingsplattform, burde samfunnet for øvrig forvente at senderen av budskapet besitter en spesiell fagkompetanse på det de uttaler seg om, og at de forholder seg til forskningsetiske retningslinjer. Har Sterri forsket på funksjonshemming og hvordan det er å leve med Downs? Og hvor er i så fall referansene til faglitteraturen på dette området?
Er rangering av menneskers verdi god forskningspraksis?
Forskningsartikler innen funksjonshemming-feltet viser til at selvrapporteringen av livskvalitet hos gruppen utviklingshemmede kan være høy. En bred faglitteratur viser at det er måten samfunnet er tilrettelagt på og hvordan vi behandler hverandre som er det avgjørende for at enkeltindivider kan utvikle seg og leve gode liv.
Sterri konstruerer i stedet hypotetiske situasjoner som han bruker til å trekke kategoriske konklusjoner over hva som burde være praksis. Bruken av de hypotetiske scenarioene er selektiv. Det er de svakeste gruppene i samfunnet som får gjennomgå. På UiOs fagblogg nevnes spesielt mennesker med Downs som en gruppe som helst burde bli utryddet på fosterstadiet.
Sterri er ofte i media, og er fullt klar over at han er en samfunnsaktør. Han må ta ansvar for å stigmatisere og opprettholde negative holdninger overfor allerede utsatte grupper i samfunnet.
Forskningsetikk krever åpenhet om de grunnleggende premissene som ligger til grunn for de konklusjonene man trekker. Et av premissene som ligger til grunn for Sterris konklusjoner, er at de som har de mest fullverdige livene og er mest menneske er de som kan benytte seg av visse intellektuelle ferdigheter. Å knytte visse egenskaper til menneskers verdi er i åpenbar strid med menneskerettighetskonvensjonenes premiss om at alle mennesker er like verdifulle og har krav på den samme grunnleggende respekten. På UiO-bloggen hevder Sterri at man muligens burde åpne for å drepe spedbarn dersom foreldrene synes de utgjør en spesiell byrde for sine egne livsprosjekter. Sterri skriver at hans konklusjon er den eneste logiske videreføringen av hans prinsipielle argumentasjon for selvbestemt abort. Det er imidlertid fullt mulig å argumentere prinsipielt for retten til selvbestemt abort uten at en videreføring av argumentet på noen som helst måte kan legitimere drap på fødte mennesker.
Sterri ignorerer dette, viser til filosofen Singer, og skriver at årsaken til at de fleste vil forkaste Singers konklusjon om å tillate spedbarnsdrap er «fordi den støter mot våre dypeste følelser». Med dette avskriver Sterri en sterk og bred filosofisk tradisjon (se for eksempel kommunitaristen Taylor, feministen Kittay eller liberaleren Nussbaum) som vektlegger menneskers relasjoner og tilknytning til hverandre som det mest relevante utgangspunktet for etikk. Det burde opplyses om at denne tradisjonen finnes på en universitetsblogg som skal formidle fag.
Den akademiske friheten bør ikke rokkes ved, men all frihet innebærer valg, og valg må kunne kritiseres og debatteres. Hvilke holdninger og verdier er det vi som universitetsansatte ønsker å assosieres med? Er rangering av menneskers verdi god forskningspraksis?
Forskningsspørsmålene som kan stilles, er nærmest uendelige, og bare noen av dem kan prioriteres. Forskning som setter spørsmålstegn ved en gruppe menneskers verdi, er hverken progressiv eller nyskapende, men har likhetstrekk med forskningen som ble gjort i en historisk periode vi ikke vil tilbake til.
Kjersti Skarstad er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.