Debatt

En legitim debatt om Downs

La meg være helt klar: Et liv med Downs syndrom er verdt å leve.

I Morgenbladet 28. april hevder stipendiat i statsvitenskap, Kjersti Skarstad, at mine ytringer om Downs syndrom mangler faglig grunnlag og er i strid med menneskerettskonvensjonen.

Jeg har forsvart kvinners rett både til å få informasjon om alvorlige sykdommer eller diagnoser barnet vil kunne få, så tidlig i fosterstadiet som mulig, og til å ta abort på den bakgrunn. Det er jeg ikke alene om. De fleste i Norge i dag støtter kvinners rett til selvbestemt abort. Men denne retten er ikke uten begrensninger. Om vi hadde levd i et svært kvinnefiendtlig samfunn, hvor mange tok abort om de fikk vite at de kom til å få en jente, hadde vi hatt en tungtveiende grunn for å hindre kvinner i å få tilgang til informasjon om fosterets kjønn. Ellers kunne vi risikert å skape alvorlig kjønnsubalanse, som ikke gagner samfunnet.

Det er et samfunnsproblem dersom det fødes for få kvinner. Det er imidlertid ikke et samfunnsproblem dersom det ikke fødes mennesker med Downs syndrom. Snarere har kvinner god grunn til å ta abort om de får vite at barnet kommer til å bli født med Downs syndrom. Dette kan høres sjokkerende ut, men bør ikke være det. Ingen kritiserer en kvinne for å ta abort om det ikke passer for henne å få barn. Hvorfor skal vi kritisere henne for å ta abort om hun får vite at barnet kommer til å bli psykisk utviklingshemmet?

Mange kvinner frykter nok byrden de påføres om de får et barn med Downs syndrom, men jeg tror de fleste foreldre også ønsker seg friske barn for barnets eget beste. Det har nok ikke med lykke å gjøre. Mange foreldre ønsker at det barnet de fører til verden, skal vokse opp og få tilgang til alle de godene vi anser som viktige i et menneskeliv, som et selvstyrt liv med tilgang til en stor meny av sosiale fellesskap. Det er dette jeg har forsvart.

Jeg har ikke hevdet at vi som samfunn ikke kan eller bør gjøre mer for å tilrettelegge for at personer med Downs syndrom kan leve så gode liv som mulig. Det både kan og bør vi gjøre. Det jeg har vært opptatt av å få fram, er at det er en rekke goder ved menneskelivet en med psykisk utviklingshemming ikke kan få tilgang til. En trenger ikke ha forsket på personer med Downs syndrom for å påpeke det, slik Skarstad ser ut til å mene.

Jeg tar ikke til orde for at personer med Downs syndrom skal miste «livsretten».

Påstanden min trenger en begrunnelse i en dypere filosofifaglig vurdering av hva som er et godt liv. Her kan jeg ta feil. Kanskje har hedonistene rett i at det eneste som betyr noe, er hvor lykkelige vi er. Andre etiske posisjoner og folkemoralen kommer til andre konklusjoner, om de vektlegger det å oppleve hele spekteret av goder som hører menneskelivet til, eller hvilket bidrag du gir til samfunnet, eller verdien av et selvstyrt liv.

Det er en vanskelig debatt. Men at det å innta en posisjon i denne debatten, slik jeg har gjort, skulle være i strid med både menneskerettskonvensjon eller mine forskningsetiske forpliktelser, slik Skarstad hevder, er utenfor min fatteevne. Det skyldes nok heller en vrangtolkning av det jeg mener. Så la meg være helt klar: Et liv med Downs syndrom er verdt å leve. Jeg tar ikke til orde for at personer med Downs syndrom skal miste «livsretten» eller sine grunnleggende menneskerettigheter. Jeg mener heller ikke at deres liv er uten verdi eller har lavere moralsk status.

Det er selvfølgelig beklagelig at noen føler seg krenket av mine meninger, men her vil jeg gjerne dele skyld med mine kritikere. Jeg har til tider formulert meg tvetydig, men det er dem, inklusive Skarstad selv, som har fått det til å framstå som at jeg mener noe mye verre enn det jeg har gjort. Når det er sagt, er det likevel en akademikers plikt å uttale seg, selv om det skulle virke krenkende på noen.

Aksel Braanen Sterri er stipendiat i filosofi ved UiO.

Mer fra Debatt