Debatt

Babydesign og biobabbel

Pleiotropi. Transhumanister (folk som ønsker å bruke teknologi til å endre mennesker på en måte de mener er fordelaktig), som vil designe babyer med genetisk manipulasjon, kan like gjerne lære seg ordet først som sist. Det er nemlig livet som slår dem i hodet.

For 20 år siden ville kanskje en del biologer gitt håp til folk med genmanipulerende babydesign på hjernen. Blant dem som fremmer babydesign finner vi i dag fremtredende moralfilosofer – se for eksempel artikkelen «I logikkens vold» i Morgenbladet 26. mai om blant andre filosofen Julian Savalescu. På 1990-tallet var genetikken ennå fylt med en drøm om at så snart vi kjente det menneskelige genomet (DNA), så ville vi kunne finne kuren på ulike sykdommer. Bak denne tanken lå det en filosofisk antagelse som er såkalt lineær – enkel – til forskjell fra kompleks – sammenvevd. Det dreide seg om en én-til-én-tankegang: Man tenkte at ett gen, én sykdom, én behandling. Man tenkte at enkelte deler av DNA (molekylære gener) i sterk grad bestemte visse egenskaper, og at manipulasjon av disse genene med gen-teknologi ville være som å skru av og på knapper for hver sykdom.

Hvis dette hadde stemt, ville det vært en drøm for den som føler en dragning mot genetisk babydesign og transhumanisme. Sykdommer er bare én form for trekk ved menneskekroppen. Det samme prinsippet ville styrt alle trekk – også de vi ser som gode. Akkurat som man kanskje tenkte at man skulle finne ett gen for astma, så kunne man tenke seg at man skulle finne ett gen for intelligens som man enkelt kunne manipulere med. Det ville være mulig – kanskje enkelt.

Da kartleggingen av menneskets gener startet på 1990-tallet tenkte forskerne at mennesket hadde rundt 100 000 gener, det vil si protein-kodende DNA-strekk. Det skulle holde for å gi oss for menneskets mangfoldighet. Men det stemte ikke. Heldigvis, vil jeg si. Hvis livet – den levende organismen – hadde vært slik, ville det vært en bekreftelse på et historisk simplistisk menneskesyn og åpnet døren vidåpen for en ny eugenikk – en dreining mot menneskeforbedring.

I stedet viste det seg at vi har langt færre gener, i overkant av 20000, tenker man i dag. Færre gener enn mange primitive organismer. Hvordan kan det ha seg? Jo, et sentralt punkt er at det er samspillet mellom ulike elementer som skaper oss, ikke enkeltgener. De siste 20 årene har med andre ord vært en reise for genetikken og biologien som har gitt mer respekt for det levendes kompleksitet. I dag ser de som følger med tydelig at levende organismer er komplekse systemer. Dette er systemer som i stedet for å være preget av én-til-én-forhold stort sett er preget av non-lineære «mange-til-mange»-forhold mellom gener og trekk (som sykdom og intelligens). Det er også systemer som er svært kontekst-avhengige, avhengige av sitt miljø, og det som er et «vinner-gen» i en sammenheng, kan være et «taper-gen» i en annen.

De som går inn for menneskeavl og babydesign er ofte biologisk og vitenskapelig kunnskapsløse og naive.

I Forskningsfronten i Morgenbladet 2. juni starter lege og postdoktor ved Oslo Universitetssykehus, Lasse Pihlstrøm, en debatt om dette i artikkelen «Tukling med gener». Han påpeker et viktig aspekt ved dette komplekse «mange-til-mange»-forholdet mellom gener og hvordan vi blir: At hvert enkelt trekk i de fleste tilfeller er kontrollert av et stort antall gener. Dette kalles på genetisk epistasi. I ett (for babydesigneren) viktig eksempel har genetisk forskning kartlagt 47 gener (til nå) som påvirker intelligens. I tillegg påvirkes alle disse genene altså av miljøet og hele organismens funksjon.

Dette må transhumanister forholde seg til, skriver Pihlstrøm. Det stemmer. Men jeg tror pleiotropi, det andre aspektet ved mange-til-mange-forholdet som biologien har fått mer innsikt i de siste årene, betyr enda mer kaldt vann i blodet for babydesigneren: For ikke bare er hvert trekk påvirket av mange gener – hvert enkelt gen påvirker også mange ulike trekk ved kroppen som er tilsynelatende uavhengige. Dette er fordi genene – som i DNA-deler – gir opphav til proteiner som kan ha ulike oppgaver og virke ulikt i ulike kroppsdeler.

For å lene meg på en autoritet: «Det er en vanlig tro at når vi bare har sekvensert genomet, så kan vi redigere det og få babyer med høyere IQ, for eksempel. Dette er en myte, fordi det er svært sjelden at ett trekk korresponderer én egenskap,» sier biologen Walter Gilbert i et intervju fra 2014. Han er ikke hvem-som-helst i denne sammenhengen. Han var med i starten av det Humane Genom-prosjektet som først kartla menneskelig DNA og har også vunnet to Nobel-priser (i kjemi og molekylærbiologi).

Pleiotropi gjør enkel babydesign til en «myte» fordi det betyr at man ikke kan skifte ut ett gen for for eksempel intelligens uten å være sikker på at det ikke påvirker andre trekk for autisme eller – si – leverkreft. Et viktig poeng med disse ulike pleiotrope effektene av ett og samme gen er at de ofte er ukjente, så man vil ikke vite hva ellers man mekker med når man forsøker å mekke på én menneskelig egenskap. Hadde det bare vært slik at hvert enkelt gen påvirket ett trekk, om enn i liten grad, så kunne man forsøkt å endre dem én etter én og fått en liten effekt på for eksempel babyers intelligens hver gang. Men når hver genmanipulering kan bety en bukett av ulike, uoversiktlige effekter, hva da?

La oss ta eksempelet til Pihlstrøm med intelligensgener: Si at trekket intelligens er påvirket av 47 gener. La oss så si at hvert av disse genene hver påvirker fem trekk i tillegg til intelligens. Da har vi nærmere 235 ulike trekk å holde orden på i tillegg – som man kjenner og ikke kjenner. Legg til mulige effekter av interaksjonene mellom genene og miljøet. Dette skaper en litt av en situasjon for babydesigneren. Ikke bare er det vanskelig å endre ett gen uten å endre andre ulike ukjente trekk og sykdommer, men man må forske på X antall potensielt skadelige utfall ved å gjøre hver enkelt endring. Dette er vanskelig, for ikke å si umulig å få til hos mennesker. For hvert eksperiment måtte man vente og se et liv i en befolkning for å spore de ulike effektene av genredigeringen. Å forske på mennesker er i utgangspunktet vanskelig når det gjelder å få etisk godkjenning. Hvis det er et enkelt ett-til-ett-forhold mellom et gen og et trekk/sykdom, så kanskje. Mange-til-mange? Nei.

Igjen: Dette er noe babydesignere og transhumanister må forholde seg til.

Moralfilosofen Ole Martin Moen ville for eksempel for et par år siden «snakke om» muligheten for at kvinner burde insemineres med sæd fra intelligente menn for å ale en mer intelligent befolkning. «Selv om det er negative konsekvenser som er pleiotrope eller forårsaket av høyere IQ, sånn som myopi eller genetiske sykdommer, er det usannsynlig at disse kunne veie fordelene ved høyere IQ», skriver Moen i artikkelen «Bright New World» der han argumenter for sitt ny-eugeniske prosjekt.

Er han allvitende? Hvordan går det an å gå ut fra at man kjenner alle variabler, at alle utfall er kjent? Dette er det jeg kaller biobabbel (en slektning av mer kjente «psykobabbel») fra en humanist uten kontakt med systemet han vil gripe inn i. Evolusjonsprosessen har kunnet avbalansere virkningen av ulike gener, men en halvblind eugeniker kan umulig vite helt hva han driver med.

Slike utsagn forteller oss imidlertid noe viktig. De som går inn for menneskeavl og babydesign er ofte biologisk og vitenskapelig kunnskapsløse og naive. De tenker de kan holde på med sine moralfilosofiske tankeeksperimenter uavhengig av naturen, biologien og mennesket. Men jeg tror de kan lære av biologien.

For på samme måten som genetikken for tyve år siden tenkte den kunne få oversikt over livet ved å se på lineære sammenhenger mellom gener og trekk, virker det som den nye moralfilosofien som Morgenbladet dekket 26. mai generelt er preget av troen på at man skal kunne orientere seg i livet ved ta lineære, logiske resonnementer «helt ut». Men er det én ting biologien lærer oss, er det at livet ikke er enkelt. Det er fullt av mange-til-mange-sammenhenger som vi umulig kan ha full orden på. Det er i bunn og grunn det samme livet biologene og moralfilosofer forholder seg til. Det er en verden med mange sammenhenger, ofte uforutsette som vi ikke alltid kan ta høyde for.

Når nye moralfilosofer – inkludert liberale eugenikere – kommer med en drøye påstander á la «la oss ('snakke om') å inseminere kvinner med intelligent sæd» eller «la oss ('snakke om å') drepe babyer hvis og når, de har ikke person-status» fordi de har fulgt en én-til-én logisk tankerekke, så tar de ikke høyde for det vi kanskje kan kalle moralsk pleiotropi: At deres uttalelser og foreslåtte tiltak kan ha konsekvenser de ikke har oversikt over i en verden som ikke er lineær, men kompleks. Simplistiske logiske og kausale tankerekker har en tendens til å munne i store ord og løfter: Hvis man faktisk tror man kjenner alle variabler, er man verdensmester Aksel Braanen Sterri. Det virker så enkelt.

I biologien forsøker å man i dag å hanskes med livets kompleksitet gjennom stadig mer avanserte data-algoritmer og kunstig intelligens. For å supplere for – og beskytte oss mot – simplistisk, lineær tankegang har vi ellers i livet blant annet intuisjon, prinsipper, ydmykhet overfor livet, evne til å holde kjeft og ikke komme med for store ord og løfter og allmenndannelse. Dette har biologene lært mye om. Moralfilosofene bør følge etter.

Henrik Vogt er lege og Ph.d.

Mer fra Debatt