Nasjonalgalleriet er en viktig markør for billedkunsten i Norge og et uomgjengelig symbol for billedkunstens utvikling i en ung kulturnasjon. Betydningen av at denne tradisjonstilknytningen blir videreført ved at Nasjonalgalleriet forblir del av Nasjonalmuseet blir nok en gang underkjent av universitetsrektor Ole Petter Ottersen og kulturhistorisk museums direktør Håkon Glørstad i deres svarinnlegg i Morgenbladet på nett 16. juni. Bakgrunnen er Kulturhistorisk museums ambisjon om å overta bygningen for egne formål.
Ottersen og Glørstad blander sammen planene om nytt nasjonalmuseum på Vestbanen, med beslutningen om å avstå Nasjonalgalleriet.
Nasjonalmuseet representerer og forvalter den norske nasjonens billedkunstskatter fra fortid og nåtid. At det i Oslo-regionen finnes andre billedkunstmuseer med spesialiserte profiler som Munch-museet og de private Astrup Fearnley og Henie-Onstad, erstatter verken Nasjonalmuseets historiske betydning eller nåtidige arealbehov for å vise sine rike og økende samlinger, slik de to representantene for Universitetet hevder.
Ottersen og Glørstad blander dessuten sammen planene om nytt nasjonalmuseum på Vestbanen, der også design og arkitektur inngår, med beslutningen om å avstå Nasjonalgalleriet og rive over de historiske båndene til billedkunstens første og viktigste bygning i Norge. Det siste var verken min eller Nasjonalmuseets ide, men kulturdepartementets – i en krevende politisk situasjon tilbake i 2008. Dette er derfor ingen «helomvending». Jeg har redegjort nøye for dette i boken om Nasjonalgalleriet.
Audun Eckhoff er redaktør for boken Nasjonalgalleriet.