Søkelyset settes på samfunnets behandling av dyr i siste nummer av Samtiden og Lena Lindgrens omtale i Morgenbladet 16 juni. Tekstene problematiserer behandlingen av dyr ved å se den i sammenheng med dyrenes moralske og juridiske status. Dette er et viktig grep for å åpne for mer overordnede og kritiske perspektiver. Dyrs status er definert i kontrast til mennesket, som vesensforskjellig, mindreverdig og rettsløst.
Kritikere av denne artsbaserte nedvurderingen, artsdiskrimineringen eller spesiesismen, som det også kalles, har tatt til orde for at vi trenger en helt ny dyreetisk orientering, at den tradisjonelle tilnærmingen til dyrevern/dyrevelferd er korrupt.
Du forandrer ikke grunnleggende urettferdige institusjoner ved å regulere dem, er poenget til den berømte og nylig avdøde dyrerettighetsfilosofen Tom Regan. Det er fullt mulig å være opptatt av å gi dem man utnytter og dreper god velferd, men da skjer det kun innenfor dine rammer, på dine premisser. Dyrets status blir fastsatt som et objekt og etisk debatt om denne behandlingen blir umulig.
Vi har hatt dyrevelferdsreformarbeid i over to hundre år nå, og vi utnytter flere dyr på mer forferdelige måter enn noen gang før i historien, er dommen til jussprofessoren og veganaktivisten Gary L. Francione. Francione har skrevet flere bøker om hvordan dyrevelferdsreformer bidrar til hvitvasking av husdyrindustriene og forbrukerens samvittighet, samtidig som de legitimerer ytterligere utnytting, mishandling og forbruk. Dette er nok det nærmeste en kommer en diametralsk motsatt konklusjon fra den i Viestads debattinnlegg 23. juni, hvor han hevder at dyrerettighetslinjen er et blindspor.
Vi trenger nye ankepunkt for å forsvare dyrs interesser
Vi trenger nye ankepunkt for å forsvare dyrs interesser, som er mer robuste og ikke underlagt husdyrnæringene. Begreper om fundamentale rettigheter, likeverd, rettferdighet og ikkevold. Noen vi kan nikke anerkjennende til, med «gjør mot andre slik du vil andre skal gjøre mot deg» i bakhodet. Noen vi også kan akseptere for oss selv. Burde ikke det være et minstekrav for vår etiske kredibilitet?
Hva betyr det når våre fangevoktere – som livnærer seg på å ale oss opp til slakt – erklærer at de ikke bare respekterer og beskytter oss, men også overøser oss med velferd? Det er en snillisme som dreper, piner og lyver. Er dette din velvilje, er du farlig!
Det er et paradoks at det er det samme forholdet som får folk til oppfatte engasjement for dyrevern som en sentimental avsporing fra viktige politiske spørsmål, som får andre til å utrope dyrs frigjøring som en av de viktigste rettferdighetskampene i verden.
Når vår kultur gir dyr status som mindreverdige og utbyttbare får det mange til å tilpasse seg den artsdiskriminerende moral. En status som mindreverdig blir en bekreftelse på at de er uviktige.
Andre ser denne defineringen som en et overgrep i seg selv. Er man disponert for å sympatisere med andre som utsettes for lidelser og urettferdighet, blir en status som mindreverdig lettere anerkjent som et alvorlig problem, og man har grunn til å snu bordet for den moralske diskursen.
Arild Tornes er medlem av Norsk vegansamfunn.