Debatt

Ondskapen lever videre

22 år etter folkemordet får ikke barn i Bosnia-Hercegovina høre om det som ble begått i deres eget land.

«De er fremdeles barn,» var det noen som sa. «Hva så?» svarte en annen. «Disse barna kunne bli voksne og soldater.» Denne samtalen hørte jeg under et vitneavhør om massakren i Srebrenica.

Inntil 8000 menn og gutter ble massakrert i løpet av få dager i den såkalt sikre FN-sonen i byen Srebrenica i juli 1995. Kvinner og jenter ble jaget på flukt. Bosnisk-serbiske styrker, som samarbeidet tett med de serbiske styrkene og myndighetene i nabolandet, gjennomførte massakren.

I dag, 22 år senere, nektes barn i Bosnia-Hercegovina å få lære om folkemordet som ble begått i deres eget land. Andre barn rundt om i verden har dette på pensum. I Republika Srpska (Den serbiske republikk) i Bosnia-Hercegovina får verken serbiske eller bosnjakiske barn høre om dette. Tvert imot får skoler og studenthjem navn etter krigsforbrytere. Ett eksempel er studenthjemmet i Pale, nær Sarajevo, som i fjor ble oppkalt etter Radovan Karadzic.

De grusomme forbrytelsene som ble begått i Srebrenica, Prijedor, Sarajevo og andre steder i Bosnia-Hercegovina, kan gi stoff til mange doktorgrader. Og de blir skrevet: I USA, Sverige, England, i hele verden. Men ikke i Republika Srpska, der folkemordet fant sted.

---

Bosnjak

Etter Jugoslavias oppløsning i 1992 ble den gamle habsburgske betegnelsen «Bosnjak» innført. «Bosanac» – bosnier – er felles­betegnelsen for innbyggere i Bosnia-Hercegovina uavhengig av etnisk tilhørighet. Kilde: Store norske leksikon

---

Både Den internasjonale domstol (FNs domstol) og Den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia har konstatert at det som skjedde i Srebrenica i 1995, var et folkemord. En domstol i Sveits erklærte for bare to uker siden Donatello Poggi, en lokal politiker, skyldig i å ha benektet folkemordet. Nylig fant Nederlandsk høyesterett den daværende nederlandske regjering delvis skyldig i folkemordet i Bosnia, og besluttet at de fredsbevarende styrkene fra Nederland var medansvarlige for ikke å ha forhindret drapet på 350 muslimske gutter og menn som befant seg inne i leiren deres i juli 1995. Alt dette skjer mens myndighetene i Republika Srpska fortsetter å benekte forbrytelsene. Derfor var det ingen overaskelse at man forleden avslo å diskutere i parlamentet i Bosnia-Herce­govina et forslag om å gjøre det straffbart å benekte folkemordet.

Slik lever fortiden i Bosnia-Hercegovina videre som en krig om fortiden, om minner og om historie. Politikere, krigsveteraner, overgripere, ofre og andre kjemper om å definere og forklare det som har skjedd. Det er ikke engang enighet om når krigen begynte, og hvilken historisk periode man skal ta utgangspunkt i når man skal forklare årsakene til krigshandlingene.

Mens bosnjakene fortsetter å leve i historien, og ikke med historien, ønsker serberne å hoppe over den. Mens serberne benekter skyld, vedlikeholder bosnjakene sin rolle som ofre. 11. juli har for dem fått en mytisk betydning. I den nasjonale hukommelsen lyser denne merkedagen med styrke, og all historisk erfaring begynner å bli tolket og målt ut fra styrken den har.

Ved å besøke Srebrenica får de bosniske ungdommene overlevert den nasjonale hukommelsen på en sanselig måte, slik at de på stedet der det skjedde, i ettertid kan gjenoppleve sine forgjengeres – ofrenes – historie. Den kollektive hukommelsen blir til det bosniske levende vev.

Bosnjakenes grusomme erfaringer omskapes til langvarige traumer, mens det hos serberne skjer noe annet. Hos dem er det ikke snakk om en indre kamp mot traumer, men å benekte skyld – og forsvare seg mot skyld. Mens det man har opplevd, skjærer seg dypt inn i sjelen hos offeret, skyver gjerningsmannen skylden bort. I Srebrenica flyttet de serbiske styrkene tusenvis av bosnjaker – som nettopp var blitt drept – ved hjelp av anleggsmaskiner, til sekundære eller tertiære massegraver, for å skjule og hemmeligholde ugjerningene.

Dette viser oss at det hos gjerningsmennene – i det minste indirekte – fantes en subjektiv bevissthet om forbrytelse og skyld. Nåværende president i Republika Srpska, Milorad Dodik, har sagt ved flere anledninger at det «bare» var 3500 som ble drept Srebrenica, og at de aldri kommer til å godta at dette blir karakterisert som folkemord.

For å få en felles forståelse av fortiden må de forskjellige folkegruppene i Bosnia-Hercegovina skape bevissthet om at fortiden er en permanent del av nåtiden, og at de derfor må forstå og akseptere hva som har skjedd, og hvordan det som skjedde, påvirker hvordan de planlegger fremtiden.

De forskjellige folkegruppene bør gå i seg selv og undersøke de kampene de feirer og hvilke traumer de opprettholder. Det vil kunne gi grunnlag for en forsoning dersom de innser at det som fortoner seg som en seier for den ene, var en tragedie for den andre. Da vil de ha et felles grunnlag for å kunne tenke over om de ønsker å fortsette slik, eller om de skal innrømme feil og på denne måten gjøre det mulig å komme seg ut av en lukket sirkel av frykt, selvrettferdighet og hat.

De bør slutte med sorgritualene de har fulgt gjennom 20 år over sine egne ofre – med homogenisering av egen gruppe som mål – og klassifisering av de andre som fiender. Resultatene av en slik tilnærming er dårlige, først og fremst fordi ofrene selv er marginaliserte og deres traumer utnyttet – med unntak av noen få privilegerte.

Hvis man hadde valgt å vise frem arbeidet som er gjort for å gjenskape den positive hukommelsen, peke på livet i sameksistens, som tidligere eksisterte i forholdet mellom menneskene i Bosnia-Hercegovina, ville dette vært et nyttig bidrag til forsoningsprosessen der. Det betyr ikke at man sletter den negative delen av historien, men at man etablerer en balansert forståelse. Vi får da muligheten til å velge enten den positive eller den negative historien, og til å forstå at det ikke kun finnes én måte å gjenfortelle historiske hendelser på, men at det bygger på et valg.

I stedet for å lære sine barn om en konstruert fortid, der kunnskapen selv er etnifisert, bør de gi bosniere av alle slag en ny kunnskap – en kunnskap de får ved å stille spørsmål, kunnskap som vil hjelpe dem til å bli kvitt sine fordommer overfor andre, kunnskap som binder dem sammen, som bygger på etos og ikke etnisitet, som forklarer, og ikke rettferdiggjør. En kunnskap som vil hjelpe dem til å elske sine barns land, og ikke sine forfedres land.

I tillegg trenger de et nytt språk der ordene bekrefter samfunnets og den enkeltes behov for fred, sameksistens og utvikling, et språk som individualiserer i stedet for å kategorisere, som rehumaniserer i stedet for å holde ved like gamle stereotypier og fordommer. Dette er et relasjonsbyggende språk som åpner dialogen mellom mennesker, ikke mellom ismer, religioner, nasjoner eller ideologier.

Enver Djuliman er seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomitéen og forfatter av boken Forsoning, skilt langs veien.

Mer fra Debatt