Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fremstiller Kunnskapsløftet som en suksessfortelling i Morgenbladet 4. august. Men han forteller ikke hele sannheten.
Det er ingen tvil om at Høyre brukte Pisa-tall til å tegne et bilde av Norge som en skoletaper. Høyre formulerte et problem og foreslo løsningen, Kunnskapsløftet. «Norge er en skoletaper» skrev Dagbladet. Kristin Clemets statssekretær kalte Pisa-tallene en flying start for det store norske oppgjøret om kunnskap i skolen. Clemet brukte sin berømte sportsmetafor om å komme hjem uten medaljer fra vinter-OL.
Mindre kjent er det at Statskonsult i rapport Rapport 2003:23 forteller hva som skjedde. I den står det at 9. januar 2002 ble det holdt et strategiseminar for å modernisere og øke kvaliteten i hele utdannings- og forskningssystemet, kalt «Skolen vet best!» Det var preget av stort tempo og prosessen var drevet fram av ekstern, innleid konsulenthjelp. Forprosjektet var ledet av en tidligere McKinsey-konsulent. Det ble engasjert en ekstern konsulent som forfattet rapporten «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnopplæring. November 2002.» Prosjektet jobbet svært tett med politisk ledelse og det ble opprettet et eget delprosjekt med en kommunikasjonsstrategi der målet var at forslagene og ikke minst situasjonsbeskrivelsene er godt kjent og akseptert av alle.
«Skolen vet best» importerer den nyliberale ideologen Milton Friedmans ideer til Norge. I 1962 ga Friedman ut boken Capitalism and Freedom. Der hevdet han at dårlige lærere er overbetalte og gode lærere er underbetalte. I en offentlig institusjon som skolen var det uungåelig at særinteresser tok makten og begunstiget seg selv, mente Friedman. Lærerne hadde tatt kontroll over lønn og innhold i skolen. De kunne gjøre som de ville uten å bli ansvarliggjort. For å bryte lærermonopolet måtte det derfor innføres konkurranse i skolen. Friedman mente derfor at et skolemarked ville gi foreldre mer makt, lærerne ville bli ansvarliggjort for den jobben de gjorde, de flinke lærerne ville få rettferdig lønn, og de udugelige ville bli avslørt. Det ville gi en mer effektiv og bedre skole for alle.
«Skolen vet best» har til og med et eget avsnitt der fagforeningene blir kritisert for å ville ha «en disponering av disse ressursene som primært tjener dem selv, særlig i form av bedre lønnsbetingelser.» I Friedmansk ånd konkluderer den med at «egeninteressen er en sterkere drivkraft for lærerorganisasjonene enn fellesnytten.» Professor Peder Haug skrev om «Skolen vet best» at det er et godt eksempel på hvordan forskning brukes til legitimere en politikk der hensynet til politikken går foran hva forskningen sier. Referanselisten inneholder 91 prosent utenlandske forskere, der amerikanske utdanningsøkonomer dominerer. Over 80 prosent av referansene handler om skoleprestasjoner, sammenhengen mellom økonomi og skoleprestasjoner og fritt skolevalg og konkurranse mellom skoler. Utdanningsøkonomi og regnskapsplikt er Kunnskapsløftets blå tråd. Det er av Clemet selv beskrevet som nærmest en kulturrevolusjon.
Kritikken av Clemets kulturrevolusjon er at den er styrt mot OECD, at den spiller på frykt for fremtiden, at den er markedsorientert, at den er lederstyrt og forankret i nyliberal ideologi. Den er også preget av en stridsretorikk som mistenkeliggjør innvendinger og kritikk av systemskiftet. Det vil ikke Isaksen snakke om.
Den myke og verdibaserte skolen blir med forakt kalt «koseskole» av Høyre. Målbar kunnskap er alt.
Kunnskapsløftet var en læreplanreform som importerte OECDs forståelse av at læring er fullendt og målbart. Med kompetansemålene kom en behavioristisk læringsteori om «hva som virker» og «synlig læring.» Det har gitt klasserom fulle av overflatelæring, læringspress og hundrevis av prøver som fratar svært mange elever motivasjon, læringslyst og skoletrivsel. Det nevner ikke Isaksen. Kunnskapsløftet importerte et kvalitetsvurderingssystem fra OECD med normalfordelte rangeringsprøver. Resultatkvalitet var viktigst, «best på nasjonale prøver» har Høyre skrytt siden. Problemene med standardiserte tester, smalt læringssyn og testenes røtter i sosialdarwinisme snakkes ikke om.
Kunnskapsløftet var, som Isaksen nevner, også en styringsreform. Den kommunaliserte skolen og gjorde skolebarna til målepunkt for kvaliteten til skolen de går på og kommunen de bor i. Den myke og verdibaserte skolen er med forakt kalt «koseskole». Målbar kunnskap er alt, og suksess er harde, målbare resultater. Konkurranse som drivkraft gir samtidig foreldrepress, usunn prestasjonskultur og konkurranse mellom kommuner, skoler og elever. Det ga også streik, økende ulikhet, lavere status for læreryrket, en svært ressurskrevende mål- og resultatstyring, altfor høye krav til kommunepolitikere og en kraftig belastning på lærere og rektorer.
Kommunene som arbeidsgiver har ansvar for dårlig lønnsutvikling og fallende status til yrket. For å ha kontroll med kommunene innførte Høyre samtidig et nytt kontrollregime der en rettsliggjøring og fylkesmennenes tilsynsordning krever hyppig sluttvurdering av elevene og dokumentasjon fra lærerne. Det har ført statens lange arm svært langt inn i klasserommene og gitt kommunale styringssystemer som standardiserer undervisning og hindrer læring for elevene. Det nevner heller ikke Isaksen.
Kommunaliseringen ga Høyre sitt skolepolitiske fyrtårn, Osloskolen. Høyres hovedargument er at styringssystemet (og derfor Høyres skolepolitikk) gjør at elevene lærer mer i Oslo enn andre steder og at det samtidig utligner sosiale forskjeller. Høyres skolepolitikk har gitt 3637 læringsmål, 273 styringsindikatorer, hemmelige rektorkontrakter, resultatlønn for rektorer og lærere, taushetskultur, juks på kartleggingsprøver, prestasjonspress og stress, segregering og A- og B-skoler, resultatinflasjon, omdømmebygging, overbooking av klasser, overflatelæring og underfinansiering. Det er Høyres skolepolitikk. Det vil ikke Isaksen snakke om. Ikke vil han gjøre noe med det heller. For Høyre har stivnet når Isaksen plukker ut deler eller biter av historien for så å fremstille Kunnskapsløftet som historiens naturlige forlengelse eller sluttpunkt.
Milton Friedmans kontekstuelle utgangspunkt var kritikk av statlig intervensjon i New Deal, den sosiale pakten i Beveridgeplanen og byråkratisering og statlige intervensjonsprogram rettet mot fattigdom og segregering fra Truman – til Johnson-administrasjonen i USA. Men som ideologi er den historiske kontekst gjort naturlig og universell. Den gjelder nå, overalt, alltid.
Det gjør at den dype forståelsen av at alle hendelser, all politikk, alle mennesker er særegne og kontekstuelle også blir visket bort. Og da blir den politiske løsningen import av politikk som handler om andre problemer, i en annen tid i et annet land. Det øker faren for å misforstå sin egen tid og de problemene en er stilt overfor. Det gjør at beslutninger og utforming av Høyres politikk blir gjort for en fremtid som aldri vil komme. Høyre vil forsøke å løse problemer som ikke er der eller som de misforstår og derfor løser på feil måte.
Denne teleologiske historieforståelsen finner en også i nyliberalismen. Den gjør alle handlinger i dag til forbredelser på en tid som uunngåelig skal komme, historiens mål. Tegnene som viser veien dit er tall, nummer, statistikk og estimat. Den nyliberale, biopolitiske orden gjør derfor norske skolebarns testresultat til et mål på tiden som skal komme. Det mener Isaksen er fremtidens skole. Det er ikke sant. Måten dette rammer skolebarna i Norge, er den tragiske innsikten en kan hente fra Høyres skolemyte.
Simon Malkenes er litteraturviter og lektor i videregående skole.