Debatt

Narrespill rundt Hæren og Heimevernet

Gjennom 30 år har Forsvarsdepartementet (FD) bygget opp en ukultur for å styre saker gjennom tilbakeholdelse av informasjon, skriver John Berg.

Frode Larsen fra Styrk Heimevernet vil ha en gransking av omstendighetene rundt den lekkede rapporten om at Heimevernet trenger en personellstyrke på 56 000. Kommunikasjonssjef ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Anne-Lise Hammer, krisemaksimerer Larsens innlegg og mener at her ligger det implisitt «alvorlige beskyldninger». Jeg foreslår at FFI slapper av og tar en debatt i åpent lende. Følgende sitat kunne være et utgangspunkt:

«I noen land [i Nato] er det en betydelig tendens til å stole for mye på spesialstyrker. De vinner ikke kriger. Nasjoner utkjemper og vinner kriger.»

«Nasjonen» omfatter for Norges del ikke bare de ultrateknologiske og svinedyre styrkene forsvarssjef emeritus, nå dominerende FFI-forsker, general Sverre Diesen har trumfet frem. «Nasjonen» omfatter også hær og heimevern, politi, sivil beredskap og helsevesen og alle samfunnets ressurser i et totalforsvar. Hvem var det så som sa ovenstående, og hvor? Sitatet stammer fra en konferanse ved britiske Rusi (Royal United Services Institute), der alle Nato-lands forsvarsledelser satt og lyttet. Han som sa det heter Mark Milley. Han er general og sjef for den amerikanske hæren.

Problemet er strukturelt og handler om skjult makt. Gjennom 30 år har Forsvarsdepartementet (FD) bygget opp en ukultur for å styre saker gjennom tilbakeholdelse av informasjon. Noen korte hovedpunkter fra utviklingen kan illustrere hva dette dreier seg om:

Jeg foreslår at FFI slapper av og tar en debatt i åpent lende.

Det hele begynte for alvor med statssekretær, senere forsvarsminister, Johan Jørgen Holst og hans den gang velkjente problemer med å forholde seg til både Stortinget, media og ikke minst forsvarssjefen frem til august 1987, general Fredrik Bull-Hansen. Kort fortalt tapte Holst utad, men vant innad. Det var Holst som startet oppbyggingen av et svært og kostbart, styrt informasjonsapparat som drev byråkratisk imperiebygging og tiltok seg nettopp å styre saker gjennom tilbakeholdelse av informasjon. Hele embetsverket i FD har etter hvert tatt preg av denne ukulturen.

Dette toppet seg med kampflysaken, der valget av F-35 ble presentert 20. november 2008, med den begrunnelse at 48 F-35 gjennom levetiden ville få en totalkostnad på 145 milliarder kroner (2008 verdi), mens 48 svenske Gripen E ville koste 20–30 milliarder mer. Virkeligheten var, noe FD var vel kjent med gjennom svensk dokumentasjon, at Gripen E ville koste rundt 85 milliarder mindre enn F-35. Valget av F-35 ble presentert av daværende statsminister Jens Stoltenberg, og det foreligger ikke holdepunkter for å avgjøre hvor godt orientert han egentlig var. Saken ble kjørt av daværende statssekretær i FD, Espen Barth Eide, i egenskap av politisk leder for kampflyprosjektet. Det er svært vanskelig å se at han ikke skal ha visst hva som foregikk.

Svimlende kostnader og F-35s tunge og kompliserte støtteapparat tvinger oss til å konsentrere kampflyflåten i hovedsak på én flystasjon, Ørland. I en storkrig vil denne konsentrasjonen garantert bli angrepet med ballistiske missiler, og dette må nødvendigvis bli dimensjonerende for vår forestående anskaffelse av områdeluftvern. FD opererer med en kostnad på 4–6 milliarder, noe vi trygt kan firedoble hvis luftvernet skal gi mening. Til sammenligning løser svensker og finner problemet med et uforutsigbart spredningskonsept med kampfly som til og med kan operere fra veibaner. De spres og flyttes så de er vanskelige å finne, og behovet for dette var et hovedpoeng på ovennevnte Rusi-konferanse.

F-35 er kjernen i et ultrateknologisk forsvarskonsept, med forsvarssjef emeritus general Sverre Diesen som drivkraft, der en angriper skal bekjempes med langtrekkende presisjonsvåpen. FD har ikke lagt frem noen kostnadsramme. Basert på erfaringer med bruk av slike våpen og prisnivå på det internasjonale markedet, er det vanskelig å se for seg at lageret av presisjonsvåpen, ikke medregnet kostnader for all mulig støtte, vil kunne koste mindre enn 30 milliarder.

Her finner Frode Larsen og Heimevernets, og Hærens, støttespillere forklaringen på spillet som nå foregår bak kulissene: minst 20 milliarder til luftvern og 30 milliarder til presisjonsvåpen blir tilsammen over 50 millliarder på toppen av kampflykostnadene, og så kommer drøye 10 milliarder til det maritime overvåkingsflyet P-8A Poseidon. I motsetning til øystaten New Zealand, og trolig til Canada, ville FD ikke vurdere den langt rimeligere, toppteknologiske svenske Saab Swordfish.

Slik forsvinner pengene, Frode Larsen. Det blir ikke penger til hverken hær eller heimevern, uansett økninger på forsvarsbudsjettene innenfor en realistisk ramme. Ifølge Hammer skal FFI nå forske på Heimevernet i to år. Flotte greier! Om to år er nemlig alle pengene ugjenkallelig bundet opp i ­ultrateknologi.