Den norske matpakka har fått gjennomgå i Morgenbladet i sommer. Det er ikke måte på hvilke elendigheter den må stå til ansvar for. Mobbing. Bedrifts- og helgefylla. Høye priser på restauranter. Den er asosial, gjerrig og ekkel. En skam for det rasjonelle mennesket. Skolesekken er en kulinarisk søppelbøtte. Det må sies å være en tung bør for et par brødskiver.
Det er ikke første gang Runar Døving underholder med sitt korstog mot matpakka, med spissformuleringer og skråblikk. Min favoritt er uttalelsen i Budstikka for noen år siden, der han vurderte å søke erstatning fra staten for kulinarisk overgrep gjennom en 20 års periode. I sommer er det Høyre som har fått føle Døvings vrede.
Høyre fortjener absolutt tyn for sin manglende satsing på skolemåltider. Noe av det første de gjorde som regjeringsparti, var å fjerne skolefrukten. Det handler om politikk, og Høyre klarer nok å svare for seg. Men Døvings prügelknabe, matpakka, synes jeg ikke fortjener fullt så mye juling. Jeg deler ikke virkelighetsoppfatningen, og vil nok si det ikke er så forferdelig og grufullt som Døving vil ha det til. Langt de fleste har overlevd møtet med matpakka, og likevel lært å sette pris på god mat og drikke i voksen alder, selv på en vanlig tirsdag. Å gi matpakka skylden for at hotell- og restaurantnæringen sliter, blir litt kuriøst.
Her er et matpakketips: Ha agurken à part, og legg den oppå leverposteien rett før du skal spise den.
Det er ikke noe galt med matpakka i seg selv. En matpakke er hva man gjør det til, og jeg forstår ikke helt Døvings påstand om at innholdet må være vondt. Det er ikke nedfestet i statlige retningslinjer at matpakka må bestå av tørt brød og svett ost, eller leverpostei med en slapp agurkskive. Det går an å lage både gode og sunne matpakker. Det er ikke forbudt, og det er mange som gjør det.
Jeg støtter det jeg oppfatter som Døvings hovedbudskap, innføring av et offentlig skolemåltid. Det vil føre til bedre konsentrasjon, bedre matkultur og sosial utjamning. Det vil også gjøre gode ting for fremtidens folkehelse, dersom de unge tilegner seg bedre kostvaner. Ting er i bevegelse, men det tar tid. Mange viser til Sverige, men selv de brukte 70 år på å komme dit de er i dag. I mellomtiden kan vi jo se på rammen rundt måltidet. Sørge for at det er nok tid til å spise, og at det er et hyggelig spisemiljø. Følge opp de elevene man ser ikke har med seg matpakke.
Undertegnede er forresten kokk. Her er et matpakketips: Ha agurken à part, og legg den oppå leverposteien rett før du skal spise den. Da knaser den fint.