Forrige onsdag lanserte Gyldendal boken om Jens Evensen, skrevet av Berit Ruud Retzer. På lanseringen fortalte biografen Retzer om sitt vennskap med Evensen i Haag, der hun som eneste journalist fikk intervjue ham om hans mest private anliggender, inkludert hans reaksjon på Treholts spionasje, noe han ikke uttalte seg om til noen andre journalister i sin levetid. Retzer fortalte også hvordan boken hun hadde planlagt, ble stoppet av Evensens familie fordi de ikke ønsket mer fokus på Treholt-saken, og at hun derfor skrev en annen bok som hun utga på eget forlag i 1999, der hun ikke siterte fra intervjumaterialet med Evensen.
Alt dette burde være klart og tydelig for Morgenbladet, som hadde en journalist til stede på lanseringen. Han spurte om ikke denne boken var utgitt før, og fikk følgende svar av forfatteren: «Nei, dette er en bok basert på manuset fra 1996, som ble stoppet. Boken som utkom i 1999, var et annet manus, skrevet fordi intervjumaterialet ikke kunne brukes. Nå har jeg gått tilbake til det opprinnelige manuset fra 1996.»
Vil man finne likheter på setningsnivå? Ja, for en god del avsnitt er gjenbrukt. Men å kalle det en «remix» er urimelig.
Torsdag, dagen etter lanseringen, slår Morgenbladet opp en stor sak over to sider om Retzers biografi, der det harseleres med forfatteren, som kalles «frekk» fordi hun vitterlig har utgitt en bok om Evensen tidligere. «Det er helt sant! Jeg har den her!» skriver anmelderen, åpenbart uvitende om at forfatteren selv fortalte om denne boken på lanseringen – som Morgenbladets anmelder ikke deltok på. Han sier riktignok at den nye boken er velskrevet og velredigert, og at den inneholder mye interessant stoff om Jens Evensen. Likevel er inntrykket leseren sitter igjen med, at dette er ikke bare er slakt, men et karakterdrap på forfatteren, som fremstilles som en lur kremmer som prøver å selge samme produkt to ganger.
Anmelderen siterer The Who-låten «Won't Get Fooled Again» i lett omskrevet versjon for anledningen: «Meet the new book! Same as the old book!» Det spørs imidlertid om det ikke er en annen låt fra albumet Who's Next som passer for anledningen, nemlig «Getting in Tune». Forfatter Retzer fikk i sin tid forbud mot å bruke de over hundre timene med intervjuer hun hadde gjort med Jens Evensen. Det er omtrent som å si til en pianist at hun kan spille hva hun vil, bare hun ikke bruker de svarte tangentene. Det var forutsetningen for den forrige boken. Nå kan hun spille på hele klaviaturet. Først nå er det harmoni mellom forfatteren og familien Evensen, først nå er materialet kommet til sin rett, og først nå har vi en biografi hun er fornøyd med og som er slik Jens Evensen fortjener.
Så har vi spørsmålet om gjenbruk. Det hevdes at likhetene er slående, «selv ned på setningsnivå». Til dette er å si at om en forfatter plagierer andre, kan man bli sjokkert over like setninger, men om forfatteren siterer seg selv, er det noe helt annet. Er dette samme bok som i 1999? Nei. Kapittellengden, strukturen i kapitlene, rytmen og tempoet er helt annerledes, og innholdet er preget av Evensens muntlige nærvær hele veien. Vil man finne likheter på setningsnivå? Ja, for en god del avsnitt er gjenbrukt. Men å kalle det en «remix» er urimelig, og det er pussig at det skal holdes mot henne i Evensens jubileumsår at hun har skrevet om Evensen før og kunnet trekke på tidligere arbeid. Gyldendal kunne selvsagt uten problemer ha utgitt den gamle boken på ny i jubileumsåret og opplyst om det, men det er altså ikke det vi har gjort.
Morgenbladets anmelder hevder at boken i 1999 var uautorisert, og at denne boken selvsagt også er det, siden Evensen er død. Det stemmer ikke. Evensens familie kunne fremdeles stoppet bruken av opptakene med Evensen, men det har de ikke gjort. Konflikten med familien Evensen er bilagt, og Jens Evensen jr. har dertil bidratt til boken med en rekke private bilder som aldri før har vært offentliggjort.
Det vi nå synes å være enige om, ut fra Morgenbladets anmeldelse, er dette: Jens Evensen var en viktig mann for Norge, og levde et spennende liv. Det kan vi lese om i en biografi som nylig er utkommet, som for første gang siterer direkte fra et omfattende intervjumateriale som gjengir Evensens egne ord. Forfatteren har også tidligere skrevet om Evensen. Boken av året er ifølge Morgenbladets anmelder velskrevet og velredigert. Så mye mer enn dette er det vel ikke nå nødvendig å si om den saken.