Etter den kalde krigen er det enkelte som har trodd at trusselen fra atomvåpen tilhører fortiden. Frykten for atomkrig mellom USA og Sovjetunionen var utbredt, men har kanskje falmet litt i manges bevissthet de siste tiårene. Dessverre gjenspeiler ikke dette noen endring i trusselbildet. Tvert imot.
Jernteppet tegner riktignok ikke opp like tydelige skillelinjer mellom stormakter, og den myteomspunne kofferten med rød knapp er ikke lengre like aktuell. Men risikoen for at atomvåpen skal bli brukt er likevel høyere nå enn under den kalde krigen.
Det er derfor både uforståelig og opprørende at Norge stemte mot resolusjonen.
Flere stater har nå atomvåpen. Vi har i dag ni kjente atomstater. Det foregår en massiv modernisering av kjernevåpen på begge sider av Atlanteren, i USA og Russland. Risikoen for spredning av våpnene til ikke-statlige aktører med vilje til å bruke dem, er større. Og risikoen for uhell er til stede, nå som før.
Les også: Nærmere atomkrig enn på lenge
Atomvåpen er i en særklasse verdens mest destruktive våpen. Derfor er også arbeidet for å hindre bruk, spredning og å avskaffe atomvåpen i en særklasse i verdens fredsarbeid.
Det er ingen god grunn til at atomvåpen skal være tillatt. Mens verden har forbudt kjemiske og biologiske våpen, er den tredje typen masseødeleggelsesvåpen, atomvåpen, fortsatt tillatt. Dette på tross av at atomvåpen er det mest ødeleggende av dem alle.
Atomvåpen vil i bruk føre til massiv irreversibel ødeleggelse og lidelse. Skadene og ødeleggelsene i Hiroshima, etter at en atombombe ble sluppet over byen 6.august 1945, var katastrofale og langvarige. De fleste av dagens våpen har mange ganger mer sprengkraft enn bombene som ble sluppet over Japan i 1945. Kun ett av verdens minst 16 000 atomvåpen kan drepe millioner av mennesker i løpet av få sekunder.
En hver bruk av disse våpnene vil føre til uopprettelig skade på miljøet. De katastrofale følgene av atomvåpen vil også gjøre det umulig for redningsarbeidere og internasjonale organisasjoner å gi humanitær hjelp. Dette gjør atomvåpen til en av vår tids største humanitære utfordringer.
Dette er det dystre bakteppet for årets tildeling av Nobels fredspris. Det ødeleggende potensialet i atomvåpen har vært tydelig helt siden de ble funnet opp. Kampen mot atomvåpen er derfor like gammel som atomvåpenet selv. Men ICAN er en ny organisasjon. Likevel har de bidratt til at viktige steg på veien mot et verdensomspennende atomvåpenforbud har blitt tatt. ICAN har vært en sentral drivkraft i arbeidet for et atomvåpenforbud.
ICAN ble dannet i 2007 og har senere utviklet seg til å bli den samlende og ledende kampanjen for et forbud mot atomvåpen. Et slikt forbud vil delegitimere og stigmatisere atomvåpen, og bli et viktig instrument for å fjerne disse våpnene.
Dette synspunktet får nå økende internasjonal tilslutning, som blant annet demonstrert på de tre internasjonale konferansene om humanitære konsekvenser av atomvåpen, i Norge, Mexico og Østerrike i 2013 og 2014. ICAN har også vært sentrale i å drive fram resolusjonen L41 i FN, som fastslår at forhandlinger om et bindende forbud mot atomvåpen skal finne sted i 2017. Resolusjonen fikk støtte fra 123 av FNs medlemsland. Dersom forhandlingene lykkes, vil et slikt forbud være et viktig steg mot en atomvåpenfri verden. Det er derfor både uforståelig og opprørende at Norge stemte mot resolusjonen.
ICAN har vært den samlende kraften for sivilsamfunnsorganisasjonene i forbindelse med andre internasjonale nedrustningskonferanser og møter. De har nå 360 partnerorganisasjoner i 93 land, og samarbeider tett med andre nedrustningsorganisasjoner og forskermiljøer, i tillegg til løpende kontakt med en rekke lands regjeringer.
I 2015 var det 70 år siden atomvåpen ble brukt mot Hiroshima og Nagasaki. Arbeidet for å avskaffe atomvåpen er et minst like viktig fredsarbeid nå som på åttitallet og har større vind i seilene enn på mange år, mye takket være ICAN. Derfor er årets tildeling viktig og riktig.