Striden om Catalonia vokser i styrke for hver dag som går. Regionens sterke tradisjon for selvstyre og egne politiske institusjoner ble denne uken knust da sentralregjeringen i Madrid tok over styringen. Bak konflikten ligger årevis med kniving mellom nasjonalister på begge sider. Den formen for nasjonalisme har preget Spanias nyere historie og nesten alltid vært en brems for landets utvikling.
Flere har etterspurt en nøytral forklaring på konflikten. Men for å forstå regjeringen i Catalonias ønske om selvstendighet, og den spanske regjeringen reaksjon, må et juridisk, historisk og politisk perspektiv legges til grunn. Siden begynnelsen på 2000-tallet har diskusjonen for alvor handlet om hvordan den spanske nasjonen skal utvikle seg politisk og strukturelt. Høyresiden, representert av regjeringspartiet Partido Popular (PP) og Ciudadanos, argumenterer for at desentralisering har bidratt til unødvendig byråkratisering og større sosiale skiller mellom de 17 autonome regionene. For PP, ledet av statsminister Mariano Rajoy, er Spania er én homogen nasjon med én felles kultur. Venstresiden, representert av Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) og Podemos, ønsker en mer føderalistisk struktur der enkelte autonome regioner anerkjennes som nasjoner i nasjonen Spania.
Vi er altså vitne til en hanekamp mellom to parter som begge utroper seg selv til nasjonens helter.
Ifølge progressive organisasjoner og medier ble kimen til konflikt lagt i 2006, under utarbeidelsen av et nytt «Estatut d’autonomia de Catalunya», et dokument som regulerer forholdet mellom Spania og Catalonia. Bak initiativet sto katalanere, som ønsket mer selvstyre og ny juridisk status. Dokumentet ble godkjent i det katalanske og spanske parlamentet og av en folkeavstemning i Catalonia. Den daværende spanske regjeringen, ledet av PSOE, godkjente dokumentet med unntak av erklæringen av tittelen «nasjon» i nasjonen Spania. I stedet fikk Catalonia kun anerkjennelse som en «sosiokulturell nasjon» i nasjonen Spania. Det nåværende regjeringspartiet PP mente derimot at Estatut d’autonomia de Catalunya var grunnlovsstridig på flere punkter og sendte saken til det spanske konstitusjonstribunalet. De fikk gjennomslag, og dokumentet ble endret. At PP slik satte en stopper for hele nasjonsbyggingsprosessen var et slag i ansiktet på det katalanske samfunnet.
---
Fakta
Det finnes 17 autonome regioner i Spania.
Catalonia har om lag 7,5 millioner innbyggere og stor grad av selvstyre nordøst i Spania. Barcelona er regionhovedstad.
Catalonia er Spanias rikeste region og står for 19 prosent av Spanias bruttonasjonalprodukt.
Om lag 90 prosent sa ja til løsrivelse fra Spania under folkeavstemningen 1. oktober. Men bare 43 prosent av de katalanske velgerne deltok.
---
PP har dessuten kjørt kampanjer mot fremveksten av katalansk språk og autonomi, og i årevis motarbeidet en økonomisk, kulturell og språklig kobling mellom Catalonia, Valencia og Balearene (Mallorca), som alle, for det meste, har felles språk. Om PPs mål var å kvele regionalismen, virket det mot sin hensikt: Ønsket om selvstendighet i Catalonia økte fra om lag 13 prosent i 2005 til 42 prosent i 2015, ifølge tall fra Centro de investigaciones sociológicas (CIS).
Det er ikke dermed sagt at den katalanske regjeringen har opptrådt noe mer redelig. Den sittende regjeringen i Barcelona, ledet av Carles Puigdemont, har brutt nasjonale og lokale lover og gått videre med en folkeavstemning som ikke var godkjent av det demokratisk valgte spanske parlamentet. Avstemningen ble også erklært grunnlovsstridig av det spanske tribunalet. Uten å nå konsensus i det katalanske folket eller parlamentet, har den katalanske regjeringen fortsatt sin fremferd, og ignorert den politiske pluraliteten i Catalonia og i resten av Spania. Den katalanske regjeringen har brukt en retorikk der «vi katalanere» er mer siviliserte og europeiske, mens resten av Spania er et usivilisert folk som «bare» stemmer på det korrupte PP. En slik retorikk har i flere år vært målbåret av separatistpartiene PdeCat (tidligere CIU) og ERC. For separatistpartiene i den katalanske regjeringen er Spania Partido Popular, og for den spanske regjeringen ledet av Partido Popular er Spania et kulturelt homogent land. Det er altså full kollisjon mellom to former for nasjonalisme.
Etter folkeavstemningen 1. oktober og den brutale politivolden vi ble vitne til, har retorikken hardnet. Den katalanske regjeringen truet 10. oktober med å erklære full uavhengighet fra Spania – selv om folkeavstemningen ikke ga rettslig grunnlag for dette. Lørdag kom det kraftige motsvaret fra Madrid: Statsminister Mariano Rajoy startet da prosessen med å oppheve Catalonias selvstyre. Ved å aktivere artikkel 155 av den spanske grunnloven, tar sentralregjeringen i Madrid midlertidig over styringen, mens det autonome styret suspenderes og det katalanske parlamentet fratas mye av sin innflytelse. Ifølge regjeringen skal det også skrives ut nyvalg i regionen i løpet av seks måneder. Catalonias president Carles Puigdemont har protestert kraftig, og kalt det de verste angrepene mot Catalonia siden Franco-tiden. Førstkommende fredag skal det spanske senatet avgjøre om Rajoys grunnlovsaktivering er gyldig og kan tre i kraft.
Vi er altså vitne til en hanekamp mellom to parter som begge utroper seg selv til nasjonens helter. I Madrid har sosialdemokratiske PSOE støttet regjeringen, på betingelse av at det skal innføres grunnlovsreformer i løpet av neste år. Dermed får de kritikk fra venstresiden som mener det er desperat og naivt å gå i forhandling om grunnlovsformer med konservative PP. I Barcelona blir lederne presset av venstreorienterte støttepartier (ERC og CUP) til å erklære full løsrivelse.
Hvilke nye dramatiske vendinger vi nå kan vente oss, er uvisst. En ting er imidlertid sikkert: De store, underliggende utfordringene løses hverken med løsrivelse eller tvang. Nasjonalismen på begge sider, forestillingen om ett folk og ett land, kveler samfunnet, et samfunn som mer enn noen gang tidligere behøver politiske løsninger basert på dialog, forståelse og hensyn til pluraliteten i det spanske samfunnet. Spanias nyere historie har vært preget av tragedier, og som etterkommer av foreldre fra Valencia-regionen, er det trist å følge situasjonen. Etter 36 år som et fascistisk diktatur klarte Spania å gjennomføre demokratiseringen i rekordfart. Nå står de igjen overfor utfordringer som kan resultere i fatale konsekvenser og et stort tilbakeslag for demokratiet.