Debatt

Provoserende med vilje?

Katrine Heibergs anmeldelse av essayboken min Imot Sæterbakken er noe for seg selv. Avslutningen er crazy bananas, men det er mye annet å ta tak i først. Enten det er anmelderen eller desken som valgte tittelen «Blind for pessimismens trøst» – altså at jeg skulle være det – så er den representativ for det som står i anmeldelsen.

Selv om essayet mitt handler mer om de mørke sidene ved mørk litteratur, er pessimisme som trøst faktisk et gjennomgangstema. Boka inneholder utallige problematiseringer av mitt eget pragmatisk-moralske og historisk-biografiske perspektiv. Hverken dette eller de positive tingene jeg skriver om Sæterbakken, om hvor viktig han fortsatt er for meg, eller skamrosen av Sauermugg, tar Heiberg hensyn til.

Dette er et essay, et «forsøk», ikke en Margrethe Munthe-sang. Heiberg beskylder meg for å forenkle Sæterbakkens pessimisme samtidig som hun forenkler Imot Sæterbakken til det meningsløse. Hun mistenkeliggjør at jeg har begått «fadermord» på en død mann og ikke min egen høyst levende redaktør, Karl Ove Knausgård: «Noen praktiske hensyn skal man jo ta.» Ha-ha! (Hun er morsom, jeg gir henne det.) Det kan også ha noe å gjøre med at jeg hadde Sæterbakken som lærer da jeg var 19 år og fikk Knausgård som redaktør da jeg var 26.

Ha-ha! (Hun er morsom, jeg gir henne det.)

Men drøyest er altså slutten: «Nei, for Moe har Sæterbakken åpenbart skrumpet inn til dette ene, nemlig en altomfattende pessimisme. En lang og vedvarende avvisning av livet, som bare kunne ende på én måte: ‘Alt kunne vært annerledes. Alt kan ennå bli annerledes – for de av oss som ennå er i live til å lese og skrive’, står det avslutningsvis i pamfletten. Og man innser omsider hva det er man har foran seg: En kritikk av Sæterbakkens selvmord – forkledd som en kritikk av forfatterskapet hans.»

Fikk anmelderen med seg at avslutningen er en vri på et sitat av Sæterbakken like før: «Alt kunne vært annerledes, det er litteraturens skapende budskap til menneskene»? At det faktisk var en omfavnelse opptil et punkt av Sæterbakkens poetikk? Og sier jeg at det bare kunne ende på én måte eller at alt kunne vært annerledes?

Hvis essayet på noen som helst måte er en kritikk av selvmordet, er det fordi, som jeg skriver, «i mange år, hver gang jeg tvilte på litteraturen, mintes jeg hans urokkelige tro på den». Er dette problematisk? Selvfølgelig! Allikevel mener jeg det er et nødvendig perspektiv på forfatterskapet, en nødvendig tanke å tenke helt ut, men altså som et essay, et tankeeksperiment. Har jeg skrevet Den Endelige Sannheten om Sæterbakkens Forfatterskap? Selvfølgelig ikke! Som jeg skriver: «Hvem som helst kan lete etter eksempler på at jeg tar feil og slik motbevise min Sæterbakken.»

Jeg tar gjerne imot kritikk, men å påstå at Imot Sæterbakken egentlig er en kritikk av selvmordet? Forhåpentligvis er påstanden provoserende med vilje. Det kan jeg respektere – igjen: ha-ha! – men jeg kan ikke la det stå uimotsagt i en riksdekkende avis.

Mer fra Debatt