Debatt

Hvor kommer moralen fra?

Det er fullt mulig å begrunne objektiv moral uten å referere til gudsforestillinger.

Det pågår en hissig debatt mellom filosofene Ole Martin Moen på den ene siden, og Espen Ottosen, Henrik Syse, Torstein Tollefsen og Hege C. Finholt på den andre. En lederartikkel i Morgenbladet tok spørsmålet videre. Kjernen i debatten er hvorvidt man trenger en gudsforestilling for å begrunne en objektiv moral.

«Moen overser det viktige filosofiske bidraget en religiøs tenkning og tradisjon har gitt moralen», skrev Syse i Morgenbladet. Han påpeker at det er vanskelig å gi en fullstendig forklaring på verdens eksistens uten at man har noen form for gudsforestilling, og at samme argument kan anvendes på etikken. Senere tilførte Ottosen at «man sliter med å begrunne en objektiv moral hvis man tenker rent sekulært». Tanken er formodentlig at ateister ikke kan forklare hvordan det finnes objektive moralske sannheter uten å henvise til en guddom, og uten objektive moralske sannheter har ikke ateister noe grunnlag for å hevde at noe er moralsk riktig eller galt.

Påstanden om at moral fordrer et gudsbegrep eller en gudsforestilling, er underlig. Teisten Ottosen mener åpenbart at moralen trenger en sistebegrunnelse i en guddom. Tanken er mytologisk: I tillegg til det materielle universet av planeter og stjerner og galakser og atomer og energi observert av de fysiske vitenskapene, må finnes noe annet: en kraft som skapte universet og naturlovene og som deretter lar alt dette gå av seg selv som et maskineri. Dette annet, altså guddommen, er det eneste som kan forklare menneskelige universelle moralske kvaliteter som velgjørenhet, kjærlighet og hevngjerrighet. Kvalitetene er nedfelt i mennesket av guddommen, og de definerer oss som vesener.

Moralske dommer beskriver ikke noe som helst i den eksterne verden.

Men dette er jo (av gode grunner) en for lengst forlatt problemstilling i moralfilosofien. Objektivitet i moralen handler nå om noe helt annet.

Etiske begreper oppstår først og fremst i kontekster som krever handling for å kunne opprettholde liv og følge mål. Menneskets mål er ikke implantert gjennom instinkt, som hos dyrene, men må velges av individene selv. Er moral da noe subjektivt eller noe objektivt? Hvor finner vi grunnene til moralske valg, dypest sett?

Dette spørsmålet har vært gjenstand for diskusjon i moralfilosofien i lang tid, men helt uten referanse til noen form for mystisk eller ontologisk størrelse. Oxford-filosof Derek Parfit har for eksempel demonstrert at moral er noe objektivt og at vi kan ha kunnskap om moralske sannheter. Men moralske dommer beskriver ikke noe som helst i den eksterne verden, og de referer heller ikke til følelsene våre. Likevel uttrykker moralske dommer objektive sannheter.

Dette kan forstås analogt med matematiske og logiske sannheter: Det finnes matematiske sannheter som vi har grunner til å tro på, selv om det ikke finnes noen ideell ligning som 2+2=4 i en ideell verden. På lignende måte har vi objektive moralske grunner til for eksempel ikke å forårsake unødig smerte, selv om det ikke trenger å finnes noen mystisk størrelse som vi refererer til når vi enes om regelen «man skal ikke påføre andre mennesker unødig skade». Grunner for moralsk handling kommer fra selve verdien som handlingen realiserer, det vil si fra objektive fakta som gjør visse ting verdt å gjøre, som er med på å gjøre handlingsutfall gode eller dårlige for mennesker. Slikt sett er grunner noe mer fundamentalt enn rasjonalitet: Vi er rasjonelle når vi responderer på grunner, og våre handlinger er rasjonelle når vi gjør hva vi har gode grunner til å gjøre. Altså når våre normative oppfatninger er sanne. Selvsagt ikke «sanne» i betydningen at man «oppdager» normative egenskaper som «det rette», eller i betydningen at rasjonalitet kommer som et resultat av kausale effekter. Moralske sannheter har ingen ontologisk status, akkurat som tall og logiske sannheter ikke har det.

Det er altså fullt mulig å begrunne en objektiv moral uten å måtte referere til gudsforestillinger.

Mer fra Debatt