Problemstillingene kunne vært mange og interessante: Hvordan ble Jordan Peterson en av internetts mest omtalte tenkere nærmest over natten? Hva forteller det oss om hvilken rolle internett vil spille i akademia fremover? Har vi med Youtube og andre sosiale medier omsider funnet en velsmurt kobling mellom universitetets elfenbenstårn og den øvrige befolkningen? Dessverre ble ingen klokere av å lese Martin Gedde-Dahls kommentar i forrige ukes Morgenbladet.
Med bena tilsynelatende godt plantet på det psykologen Steven Pinker har kalt «venstrepolen» – det mystiske stedet der alle andre retninger er til høyre – nøyer Gedde-Dahl seg med å vinkle det hele som et «alt-light»-fenomen. Dette dønn uærlige utsnittet resulterte blant annet i en livlig debatt på Espen Goffengs Facebook-vegg, der flere profilerte norske debattanter kritiserte kommentaren. Gedde-Dahl fremhevet selv at intensjonen hans ikke var å brunbeise Peterson, men å forklare fenomenet. Likevel gjør teksten mest av det første og ingenting av det andre.
Jeg er blant dem som ble sittende opp hele natten og sluke Petersons forelesninger da jeg først snublet over ham for et halvt år siden. Det er en historie som går igjen: Mange av seerne sitter nettopp slik, og sluker materialet hans, som om de var skrubbsultne. Det er, som Gedde-Dahl uttalte i Morgenbladets podkast, rett og slett underlig. Så hvorfor ikke prøve å forstå det? I det minste kunne han forsøkt å sette seg inn i hvorfor en haug unge menn og kvinner har begynt å rydde rommene sine på oppfordring fra Peterson.
Rekken av akademikere som tar i bruk digitale medier i kampen mot den politiske korrektheten på universitetene, vokser stadig.
Når Gedde-Dahl sammenligner Peterson med Milo Yiannopoulos og Kjetil Rolness, vitner det om en begrenset kjennskap til trendene på den andre side av Atlanteren. Petersons plutselige popularitet er nemlig ingen isolert hendelse, og engasjementet hans er heller ikke unikt. Camille Paglia har gjort brakretur til de akademiske frontlinjene og gyver atter en gang løs på de franske postmodernistene (blant annet i et forrykende intervju med nettopp Peterson). Økonomen Thomas Sowell har i en alder av nærmere 90 år blitt en hit blant mange unge på internett. Rekken av akademikere som tar i bruk digitale medier i kampen mot den politiske korrektheten på universitetene, vokser stadig, med navn som Sam Harris, Bret Weinstein, Christina Hoff Sommers, Steven Pinker, Gad Saad, Jonathan Haidt og Thaddeus Russell. Gjennom hyppige opptredener på ulike uavhengige podkast- og Youtube-kanaler (som «The Joe Rogan Experience», «The Rubin Report» og «Waking up with Sam Harris»), når disse ut til et større publikum enn akademia noensinne har vært i nærheten av å kommunisere med.
Både nevnte Russell og Peterson leker med ideen om å opprette rimelige og fullverdige internettuniversiteter. Andre jobber med å skrote obskure fagfellevurderte tidsskrifter til fordel for tilgjengelige, digitale plattformer. Tjenesten Sci-Hubs uttalte formål er å fjerne «all barriers in the way of science» gjennom å snike seg inn bak betalingsmurene som ytterligere hemmer tilgangen til publisert vitenskapelig materiale.
Det er denne trenden, og ikke oppslutningen blant unge, sinte «alt-lightere», som forklarer tilfellet Jordan Peterson. Akademia gjennomgår rett og slett en digital deinstitusjonalisering, der både undervisning, formidling og finansiering er i endring. Folkefinansiering – spesielt gjennom tjenesten Patreon – har kommet for å bli. Dette vil utvilsomt føre visse typer frem i søkelyset. Med hardtslående budskap og energisk karisma har Jordan Peterson fått full klaff gjennom disse nye kanalene – i likhet med eldre tenkere som Paglia og Sowell.
Ukens kaktus går derfor til Gedde-Dahl, som heller enn å undersøke disse svært interessante utviklingene velger å banalisere det hele utover en forutsigbar høyre-venstre-akse. Ikke overraskende står han selv plassert på «venstrepolen», og ser med skepsis mot alt som rører seg der ute – mot høyre.