Tirsdag 13. november startet det første norske klimasøksmålet, hvor staten anklages for å ha brutt sin egen grunnlov etter å ha åpnet opp for mer oljeleting. En koalisjon av organisasjoner som Greenpeace og Natur og Ungdom står bak klimasøksmålet.
De hevder at staten har brutt Grunnlovens § 112, hvor det heter: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»
Videre står det: «Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.» Og til sist: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Internasjonalt har antallet klimasøksmål økt i de senere årene, og støttes av FNs miljøprogram. Søksmål har funnet sted i en rekke land, slik som Sør-Afrika, Australia, USA, Nederland, Pakistan og Filippinene. Dessuten har Ecuador og Bolivia allerede i innledningen til selve grunnloven tilskrevet naturen en iboende moralsk verdi. Det innebærer at hele grunnloven skal ta hensyn til naturen når ulike paragrafer skal fortolkes og anvendes.
Å kalle klimasøksmålet en «amerikanisering», slik enkelte har gjort, er dermed feil.
For over 40 år siden publiserte jussprofessor Christopher D. Stone essayet «Should Trees Have Standing?», hvor han hevder at trærne bør tilskrives en moralsk status. Han inspirerte mange til å tenke på hvordan lovverk, domstoler og andre deler av rettssystemet kan brukes i kampen for naturens rettigheter. Statsvitenskapsprofessor Robyn Eckersley hevder at dette også må gjelde det politiske systemet, og tar til orde for det hun og andre kaller et grønt demokrati.
Klimasøksmålet er et ekko av tankene om en grønn grunnlov og et grønt demokrati. Hvis klimasøksmålet vinnes, vil det være til fordel for borgernes rettssikkerhet og demokratiske innflytelse så vel som for naturens iboende verdi. Det vil dessuten gjøre Norges grunnlov grønnere. Ved å ta i bruk den såkalte miljøparagrafen (§ 112), gjøres dens ordlyd til en realitet og ikke kun til et tomt ideal. Dommen vil også kunne skape presedens i senere saker. Det mest akutte er imidlertid at borgerne er miljøetisk ansvarlige i sine valg og handlinger, som søksmålet kan inspirere til.
Da klimasøksmålet først ble annonsert i fjor høst, var samfunnets rettsliggjøring gjenstand for diskusjon. Rettsliggjøring går ut på at rettsvesen og domstoler tillegges beslutningsmyndighet på saksfelt som tradisjonelt har tilhørt det politiske system. Dermed forrykkes maktbalansen mellom rettsapparatet og politikken, som er helt avgjørende å balansere i demokratier. I Makt- og demokratiutredning (1998–2003) var dette blant de viktigste konklusjonene.
En potensielt positiv effekt av rettsliggjøringen er imidlertid at søksmålet gir borgerne økt demokratisk innflytelse. Det er borgerne, gjennom sivilsamfunnet, som har tatt initiativ, ikke domstolsapparatet. Det er vanlig å forstå det politiske system som representativt, legitimert gjennom folkets stemme i valg. I stedet bør demokratiet forstås i videre forstand, som et kretsløp. Når borgerne slår alarm utenfor Stortinget eller andre uformelle deler av demokratiet, bør det sluses videre inn i politikkens formelle deler, slik som rettsapparatet. Slik innebærer ikke klimasøksmålet en forrykkelse av maktbalansen, men at borgernes innflytelse styrkes, siden Stortinget kan komme til å måtte endre politikken. I så fall er det resultat av borgernes egen meningsdannelse, snarere enn at rettssystemtet overkjører folkestyret.
Når grunnloven innehar en miljøparagraf, må denne sikres i størst mulig grad. Staten – som skal sikre nettopp rettssikkerheten – kan ikke bryte sin egen grunnlov uten samtidig å undergrave borgernes rettsstatus og rettigheter. Kort sagt: I ideen om et grønt demokrati oppfattes rettsliggjøringen som en måte å styrke borgeres politiske deltagelse i en demokratisk rettsstat. Å kalle klimasøksmålet en «amerikanisering», slik enkelte har gjort, er dermed feil. FNs klimapanel har i flere tiår dokumentert at menneskelig påvirkning på naturen er gjennomgripende og irreversibel. Dersom utviklingen fortsetter som i dag, vil menneskets økologiske fotavtrykk mest sannsynlig undergrave alt liv på kloden. Naturen er altså en berørt part, men har ingen stemme og kan ikke representere seg selv. Dersom partene som nå taler naturens sak, vinner frem, er det godt nytt for rettssikkerhet og demokratisk innflytelse. Ikke minst bidrar det til en nødvendig moralsk beskyttelse av naturens iboende verdi. Vi lever i klimakrisens tidsalder, men også i de klimarettslige revolusjoners tid.