Jeg må si at å bli lest av Morgenbladets Bernhard Ellefsen er ganske interessant. Han leser en mening inn i en tekst jeg skrev for Ytring og NRK P2, som jeg rett og slett ikke forstår hvor han får fra. Og han konkluderer så pussig at jeg nok må vurdere å ta et skrivekurs – for å skjerpe min egen tydelighet.
Men jeg er glad han skriver at han ikke kan begripe sin egen konklusjon.
Her noen ord om bakgrunnen for min Ytring.
Kollega Marta Norheims begeistrede omtale av fjerde bind i Dina-serien til Herbjørg Wassmo fikk meg til å reise på ferie med alle bøkene i bagasjen. Det var en ren leseglede, til tross for lyter underveis. Tilbake fra ferie leste jeg Bernhard Ellefsens krasse kritikk av hele Dina-kvartetten, en anmeldelse som utvidet min egen leseopplevelse, og som utfordret meg. Like fullt var det en provoserende og faktisk temmelig blærete tekst, i og med at den samme Ellefsen konkluderer med at 1,4 millioner Dina-lesere burde latt være å kjøpe og lese bøkene. Derfor gledet jeg meg til heftig debatt om Ellefsens drepende anmeldelse av selve leseren.
Den debatten kom ikke.
Jeg vil ha proffe kritikere som løfter blikket mitt og sender meg ut på turer jeg ikke ville visst om.
Hvorfor gjorde den ikke det? Kan det være fordi Morgenbladets lesere ikke bryr seg om akkurat Herbjørg Wassmo? Kanskje debatten hadde kommet om det hadde vært en annen forfatter. Men det kan også skyldes at kritikken ikke lenger har kraft til å skape en bred debatt om litteratur og lesning.
Det spørsmålet, koblet opp mot reportasjer om aviser som kutter i antall anmeldelser fordi kritikk ikke leses, fikk meg altså til å spørre venner på Facebook: Hva eller hvem får dem til å kjøpe en ny bok? Svarene var mange og interessante, og vennene kom altså best ut.
Det betyr ikke, slik Bernhard Ellefsen påstår, at jeg vil kritikken til livs. Det betyr ikke at jeg rangerer Venner over Kritikere. Jeg har venner jeg stoler på. Jeg har kritikere jeg stoler på.
Det betyr heller ikke at jeg underkjenner kritikeres faglighet og deres korrigering av forlagenes markedsapparat. Tvert imot. Jeg vil ha mer kritikk. Jeg vil ha proffe kritikere som løfter blikket mitt og sender meg ut på turer jeg ikke ville visst om, hadde det ikke vært for dem.
For det går an å lese teksten min om venner som en oppfordring til kritikere om å slåss om tilliten og oppmerksomheten min. Journalistikken endrer seg for tiden, av mange grunner. Digitaliseringen er en av dem. Det trenger ikke å gjøre journalistikken dårligere. Heller ikke den delen av journalistikken som heter kritikk.
Jeg er nemlig helt sikker på at skarpskodde og ubestikkelige kritikere er gull for fremtidens mediehus.
Men da må kritikeren tåle kritikk.