Valget er over. Nye og gamle stortingspolitikere jakter inntekter for å sikre fremtidig velferd, og løsningen kan være det såkalte havrommet. En analyse fra OECD viser potensiale for en dobling av havøkonomien frem mot 2030. På kort sikt ligger det største potensialet innen havbruk.
Men imens pågår en opphetet diskusjon om hva som er fakta om oppdrettsfisk: Hvilke konsekvenser har næringen for miljø, villaks, fjordfiske og arealbruk? Forskningen anklages for å være politisert. Debatten preges av mistillit, og spørsmålet om hvordan denne verdiskapningen skal komme hele landet til gode er fortsatt betent og ubesvart. Fiskeriminister Per Sandberg sine uttalelser i fjor, med en dårlig skjult bestilling av «næringsvennlig» forskning fra havforskningsinstituttet (HI), er et eksempel på en urovekkende innblanding i uavhengig faglighet. Et annet fersk eksempel er Morgenbladets artikler om kritikkverdige tildelinger av forskningsmillioner fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF).
Mens mistroen preger debatten, kommer regjeringen i sine dokumenter med fagre ord om at alle hensyn skal ivaretas. Fiskeriminister Per Sandberg fastslår at vi er «best på hav» og at «havet skal være vårt Silicon Valley». Det høres flott ut, men visjonene møter krevende realiteter. Strategiene fremstår som konfliktfrie og enigheten absolutt. I sjømatnasjonen Norge er ingen tjent med noe av dette.
Det er kun få år siden «alle» visste at fisken ikke kunne føle smerte. Mens myndighetene innførte reguleringer som sikret kua sommerfri fra båsen og liggeplass til purker som skal føde, forsvant bekymringen for fiskens velferd til havets bunn. Politikken har heldigvis tatt innover seg konsekvensene av ny kunnskap: I teorien har fisken nå den samme lovmessige beskyttelsen som andre dyr.
Likevel er sykdom, og særlig luseproblemer, fortsatt en stor utfordring for laksen. I norsk oppdrett dør nesten hver femte fisk i sjøvannsfasen. Næringen bruker store summer på å knekke lus, men genererer store overskudd selv med et svinn som ville vært utenkelig i alle andre husdyrnæringer.
Bruken av medikamenter mot lakselus kan utfordre miljøet rundt merdene. Derfor har oppdrettsnæringen søkt å redusere kjemikaliebruken. Jakten på alternative løsninger har allerede ført til endringer. I 2016 så vi en markant nedgang i medisinbruk.
Mens mistroen preger debatten, kommer regjeringen i sine dokumenter med fagre ord om at alle hensyn skal ivaretas.
Men med nye løsninger har det dessverre også kommet nye problemer. Rensefisken, de mindre fiskeartene som beiter lus fra oppdrettslaksen, rammes selv av sykdommer, og dødeligheten er uforsvarlig høy. Et annet miljøvennlig tiltak mot lus er mekanisk rensing og spyling med vann med høy temperatur. Lusa dør, men dessverre dør også ofte altfor mange laks både under og i etterkant av behandlingen.
Oppdrett utfordrer også bærekraft i et større perspektiv. For å hindre overfiske av villfisk og andre proteinrike organismer i havet, har blant annet soya erstattet fiskemel og fiskeolje fra villfisk i fiskefôret. Men mange steder hogges regnskogen for å dyrke soya, og produksjonen er derfor omstridt globalt.
Villaksens situasjon vekker bekymring. Hver tredje atlantiske villaks på kloden er «norsk», det vil si at norske elver er et kjerneområde. Norge har derfor et særlig ansvar for å sikre den nord-atlantiske laksen, «kongen» av våre elver, og ta vare på våre flotte bestander av sjøørreten, «dronningen» i fjord og elv.
Om lag 500 000 villaks vandrer årlig opp i våre elver, men siden 1980-tallet er antallet mer enn halvert. Bare i en fiskemerd kan det stå 200 000 oppdrettslaks. Det er 350 millioner oppdrettslaks i norske fjorder, og flere hundre tusen oppdrettslaks rømmer årlig fra merdene.
Verdiskapningen må skje på lag med og ikke imot naturen, økosystemene og det fisken kan tåle. I Norge finnes mye god kunnskap, men vi trenger mer. Myndighetene burde øke forskningsinnsatsen ytterligere.
Derfor bør den nye regjeringen snarest invitere til en tverrfaglig kunnskapsdugnad, der målet er å ta vare på all laks og miljøet den lever i, og å bringe oppdrettsnæringen inn i en grønn og bærekraftig fremtid. Vi bidrar gjerne.