Det er et faktum at to tredjedeler av de beste norske matkornarealene brukes i dag til å dyrke husdyrfôr, og at dyrking av erter og bønner i Norge kan mangedobles. Det er også et faktum at korn og belgvekster er en mye mer arealeffektiv måte å produsere mat på enn kjøtt. Allikevel forsøker Katrine Andersen Nesse fra kjøttbransjens Animalia, i et innlegg på morgenbladet.no, å underslå at norsk gressdyrking fortrenger menneskemat.
Til tross for at 30 prosent av 10 millioner dekar norsk dyrket mark er egnet til å dyrke matkorn, så sløses mer enn halvparten av kornarealene bort til å dyrke dyrefôr. Dette er dokumentert i rapporten Økt matproduksjon på norske arealer på side 57: «2,8 mill. dekar er egnet til dyrking av matkorn (dyrkingsklasse 1 og 2)».
Det samme står på regjeringen.no: «Dyrket mark er en knapp ressurs. Bare tre prosent av Norges landareal er i dag dyrket mark – inkludert overflatedyrket jord og innmarksbeite – eller om lag 10 millioner dekar (1 dekar = 1000 kvadratmeter). Av dette er det bare 30 prosent som egner seg til å dyrke matkorn. Ingen EU-land har lavere andel. 90 prosent av jordbruksarealet går i praksis i dag til å dyrke dyrefôr, som blir omsatt til kjøtt, melk eller egg.» Dette er ikke i tråd med FNs oppfordring om at alle land bør bruke sitt landbruksareal til å produsere mat på mest mulig effektiv måte.
Mer enn halvparten av kornarealene i Norge sløses bort til å dyrke dyrefôr.
Det samme rapporten, på side 59 og 62, har beregnet at dyrking av erter og åkerbønner i Norge kan økes med opp til 40 ganger. Rapporten har dog ikke sett på dyrkingspotensial for poteter, rotgrønnsaker og andre såkalte grove frilandsgrønnsaker. Disse er også viktige fordi de kan bidra med mye protein og annen næring, hvis matindustrien lager grønnsaksburgere og andre vegetariske middagsretter. En nyere rapport ved NIBIO har derimot vurdert dette og skriver på side 10 at «… mesteparten av arealet med fulldyrket eng i Norge kan brukes til produksjonen av poteter og de viktigste grønnsakene (kål, kålrot og gulrot).»
Risikoen for at kornavlinger noen ganger kan dø på grunn av været gjelder dessverre i hele verden, og er ikke til å unngå. Gress er alltid mer robust enn menneskemat. I Ukraina, der jeg kommer fra, dør kornavlinger ofte når det er lite snø og mye kulde om vinteren, eller når det er lite regn om sommeren. Mener Nesse derfor at hele verden bare skal dyrke gress? Eller at Norge skal være det eneste landet i verden som alltid skal drive risikofritt mens resten av verden, spesielt fattige land, innimellom må lide tap?