Debatt

Hems vrengebilde

Det skal litt til for at en sakprosaforfatter tar til orde mot sin anmelder, men når anmelder Per E. Hem i Morgenbladet 12. januar fortsetter å tegne et vrengebilde av min Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017, byr det seg en anledning til å komme med et par kommentarer.

Hem kritiserer det han mener er mangelfullt og ukritisk kildearbeid, og han mer enn antyder at jeg har hatt for tette bindinger til særlig tidligere departementsråd Trond Fevolden. Til det er det å si at denne boken trekker betydelige veksler på min tidligere forskning på nyere norsk kunnskapshistorie, ikke minst på doktoravhandlingen om norsk pedagogikk og skolepolitikk og bøkene om Det Norske Videnskaps-Akademi og Universitetet i Oslo.

Gjennom disse arbeidene har jeg studert det norske kunnskapsfeltet fra pedagogenes, lærernes, profesjonenes, professorenes, politikernes og byråkratenes ulike ståsteder. Og nå også systematisk fra styringsperspektivet i departementet. I tillegg var de åtte masteroppgavene i statsvitenskap og historie som ble utarbeidet i forbindelse med prosjektet – de seks historieoppgavene under min veiledning – basert på et betydelig kildearbeid i departementets og andre arkiver.

Jeg har hatt tre vitenskapelige assistenter som produserte store mengder tekst og innsikt basert på sine undersøkelser i arkivene. Min tilgang på unikt materiale fra ulike privatarkiver, blant annet tidligere departementsråd Fevoldens, har vært en viktig ressurs i arbeidet. Historien om Kunnskapsdepartementet er langt på vei kulminasjonen av ett og samme prosjekt: mine i stor grad primærkildebaserte studier gjennom de siste 20 år av moderne norsk skole-, utdannings- og forskningshistorie, sett fra en mengde ulike vinkler og perspektiver.

Det mest besynderlige ved Hems vrengebilde er imidlertid at han etterlyser mer stoff om de «indre rivningene i departementet». Det er nesten så man lurer på om anmelderen har lest boken. Det er dette som er bokens tema.

Den sentrale fortellingen handler om hvordan Arbeiderpartiet skapte et sterkt styringsregime i sektoren i de første tiårene etter krigen, hvordan dette styringsregimet etter hvert kom ut av kontroll og vendte seg mot departementet selv, og – til slutt – om hvordan et nytt styringsregime etter hvert bygges på ruinene av det gamle.

Alt dette skjedde gjennom sterke rivninger i og rundt departementet som beskrives og analyseres utførlig. I den første perioden skriver jeg blant annet om Arbeiderpartiets skolepolitiske høvding Helge Sivertsens og sosialpedagogen Eva Nordlands klare mål, vilje til makt og evne til å skape seg politisk armslag ved å endre eller omgå departementets tradisjonelle funksjonsmåter (s. 81–93).

Det er nesten så man lurer på om anmelderen har lest boken. Det er dette som er bokens tema.

I den siste perioden viser jeg ikke minst hvordan departementsråd Trond Fevoldens bestrebelser på å reformere departementet og statsråd Kristin Clemets politiske visjoner for sektoren fant hverandre og gikk opp i en høyere enhet med etableringen av dagens mål- og resultatstyringsregime fra rundt årtusenskiftet (s. 236–244).

De som var til stede på den opphetede lanseringen av boken kunne bevitne hvordan nettopp Fevolden og Clemet var svært lite komfortable med fremstillingen av de kraftige indre rivningene i departementet som førte frem til dannelsen av dette nye og sterke statlige styringsregimet i sektoren fra begynnelsen av 2000-tallet.