I et intervju med Morgenbladet 10. januar svarer Øyvind Østerud på min kritikk av hans angrep på det han kaller «internasjonaliseringen» av norske universiteter. Jeg sier at debatten er drevet av fremmedfrykt og er moralsk forkastelig. Han sier at min kritikk er «absurd» fordi debatten ikke handler om nordmenn vs. utlendinger: «Han (Cappelen) har misforstått. Dette handler om hva de vi ansetter skal beherske, altså om kompetanse.»
Det er lett å sjekke om jeg har misforstått Østerud. Her er Østeruds beskrivelse av det såkalte «internasjonaliseringsproblemet» i Aftenposten:
«I flere fag er det nå knapt en eneste norsk statsborger i vitenskapelig rekrutteringsstilling. Fra 2007 til 2012 utgjorde utlendinger 60 prosent av den samlede veksten i antall forskere. I mange fag har norske stipendiater knapt noen mulighet til fast ansettelse, fordi alle stillinger blir utlyst internasjonalt og fordi noen av de mange utenlandske forskerne uten jobb hjemme, vil være kommet lenger i publisering.»
Det er vanskelig å lese dette uten å få inntrykk av at Østerud ser «utlendinger» som problemet og nordmenn som løsningen. Det er konstruktivt hvis han nå er enig i at dette er en meningsløs måte å beskrive problemet på. Når fokuset på utlendinger fjernes er det ikke lenger noen enhetlig debatt om «internasjonalisering» tilbake. Det er tre urelaterte debatter:
A. Hvordan forsikrer vi oss om at temaer som er viktige for Norge blir utforsket?
B. Hvordan motiverer vi akademikere til å delta i relevante samfunnsdebatter?
C. Hvordan sikrer vi oss gode forelesere ved universitetene (da er undervisningsspråk en av mange relevante faktorer)?
Det er lett å sjekke om jeg har misforstått Østerud.
Ingen av utfordringene har enkle løsninger. De har heller ikke samme løsning. Dette er ikke utfordringer som har oppstått fordi norske universiteter ansetter flere utlendinger enn de gjorde før. «Ansett flere nordmenn» er ikke svar på noen av dem. En nederlender som har lært seg norsk kan gjøre utmerket forskning på det norske velferdssystemet, kan skrive kronikker i Morgenbladet, og være en god foreleser. Det vi trenger er insentivstrukturer som gjør dette til en verdifull del av jobben som akademiker.
Den faktoren gjør det fristende for mange å fokusere på «utlendinger» som problemet er språkkompetanse. Men husk at i Norge bor det allerede over 700 000 flyktninger og andre innvandrere som ikke har norsk som morsmål. De er ikke utlendinger. Så dette er heller ikke en problemstilling som har å gjøre med nordmenn versus utlendinger. Det vi bør fokusere på er å gi god norskopplæring til de som ikke har norsk som morsmål og å håndheve de reglene om norskopplæring som allerede er på plass.