Debatt

Jakten på sannheten om homonesen

Dersom forskerne eller Kristian Gundersen hadde vist større ydmykhet for andre fagtradisjoner, ville de sett at sannheten om homonesen er mer kompleks enn man kan få inntrykk av ved første øyekast.

I en studie som er akseptert for publisering i tidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology undersøkte forskerne hvorvidt et dataprogram kunne identifisere personers seksuelle orientering ved hjelp av ansiktsbilder. Over 35 000 profilbilder av nesten 8000 menn og 7000 kvinner fra en amerikansk sjekkeside ble analysert. Ifølge forfatterne kunne kunstig intelligens avsløre hvorvidt personen var homofil eller heterofil. Studien har vakt voldsom oppsikt og er blitt omtalt i flere medier, blant annet The Guardian og The Economist. Men studien har også høstet kritikk fra forskere og LHBTQ-organisasjoner som har påpekt både feil i metodikken og politiske og etiske spørsmål som studien reiser.

I et innlegg i Morgenbladet ser Kristian Gundersen LHBTQ-organisasjoners kritikk av studien som et eksempel på «uønsket kunnskap». Gundersen nevner en rekke eksempler som han mener er tegn i tiden på at interessegrupper «forflytter den vitenskapelige prosessen til den politiske arena». Den virkelige fienden viser seg å være postmodernismen, særlig kjønnsforskningen og «mistaket om at det ikke finnes objektive sannheter». Siden Gundersen ikke selv har noen betenkeligheter med den ovennevnte studien, ønsker jeg å presentere Morgenbladets lesere for noen av dens metodiske problemer. (De etiske problemene er vel så viktige!)

Et første råd når man skal vurdere en forskningsartikkel er å starte med metodedelen.

Et første råd når man skal vurdere en forskningsartikkel er å starte med metodedelen. Gjør man det, blir det fort klart at studien ikke kan besvare de forskningsspørsmålene den stiller, nemlig om 1) homofile og lesbiske har spesielle fysiognomiske – utseendemessige – trekk som et dataprogram kan gjenkjenne, og 2) at eventuelle forskjeller i ansiktstrekk gir støtte til hypotesen om at seksuell orientering er et resultat av hormonpåvirkning i fosterstadiet.

For det første bør man å se på utvalget: Er det representativt? I denne studien tok forskerne profilbilder (uten samtykke) fra et sjekkenettsted der folk oppga om de søkte etter personer av samme eller motsatt kjønn. Så dikotomiserte forskerne denne informasjonen til «homofil» eller «heterofil»: «Their sexual orientation was established based on the gender of the partners that they were looking for (according to their profiles)» (s. 10). Allerede her bør man stoppe opp: Er det nødvendigvis samsvar mellom hvilken seksuell partner man søker på en sjekkeside og selvdefinert seksuell orientering? Er utvalget av homofile og lesbiske på sjekkesider representativt for alle ikke-heterofile? Selvsagt ikke. Hva med dem som definerer seg som bifile? Hva med en selvdefinert heterofil mann som er på nettsiden for å ha tilfeldig sex med andre menn? I disse forskernes verden var det bare to muligheter: homo og hetero. Forskerne valgte utelukkende bilder av hvite personer, men mener likevel at funnene kan generaliseres ut over studiepopulasjonen.

For det andre bør man undersøke hva slags data som ble brukt, i dette tilfellet fotografier fra en sjekkeside. Man bør spørre seg: Er det grunn til å tro at personer som søker partnere på sjekkesider, manipulerer bildene for å øke sannsynligheten for å få napp? Dataprogrammet laget en profil på et homo- og heteroansikt ut fra hundre bilder klassifisert som «høyst sannsynlig homofil» og «minst sannsynlighet for å være homofil». Trolig er utvalget som ble satt som standard for homofil, «veldig homo». Å la bilder tjene som bevis på fysiognomiske forskjeller er høyst tvilsomt: Sminke, frisyre, belysning, «iscenesettelse» virker inn.

I disse forskernes verden var det bare to muligheter: homo og hetero.

Om man aksepterer studieresultatene som sanne – at det er sammenheng mellom ansiktstrekk og seksuell orientering – er det likevel feil å si at studien beviser hypotesen om at seksuell orientering bestemmes av hormonpåvirkning i fosterstadiet. I beste fall kan man si at studien ikke forkaster hypotesen. En alternativ hypotese, som også er forenlig med resultatene, er at ansiktstrekk påvirkes av seksuell orientering (for eksempel gjennom kosthold og fysisk aktivitet eller gjennom modifikasjoner som sminke, kulturelle kodekser osv.).

Dersom forskerne (eller Gundersen) hadde vist en større interesse og ydmykhet for andre fagtradisjoners innsikter, som kjønnsforskningen, om hvordan seksualitet og kjønn også er sosiale konstruksjoner, kunne det ha hjulpet forskerne til å stille mer presise forskningsspørsmål, finne mer representative utvalg og forhindret studiens største metodiske problemer. Da ville det også blitt tydelig at den aktuelle studien relaterer seg til en forskningshistorie, der man har forsøkt å finne «homogenet» eller årsaker til homofili. Hadde man åpnet øynene for det, ville man også sett at blant annet kjønnsforskere har problematisert denne forskningstradisjonen og gått i rette nettopp med forsøk på å trekke opp stringente skillelinjer mellom forskning, etikk og politikk. Snarere har noe av kjønnsforskningens bidrag vært å vise at forskning slett ikke er så apolitisk, løsrevet fra kontekst og etiske implikasjoner som enkelte har villet hevde. Eller at sannheten om homonesen er mer kompleks enn man kan få inntrykk av ved første øyekast.

Mer fra Debatt