Jeg forsøkte å gjøre Morgenbladets lesere oppmerksomme på metodiske svakheter ved en studie som pretenderte å gi svar på om 1) homofile og heterofile har ulike fysiognomiske ansiktstrekk, og 2) om seksuell orientering skyldes prenatal hormonpåvirkning. Jeg påpekte at studien ikke var designet til å besvare de spørsmålene.
Kristian Gundersen ser dette som at jeg har en bjelke i øyet, at jeg er en stereotypi og at jeg viser forakt for forskning på human biologi – for å nevne noen av de merkelappene han setter eller meningene han tillegger meg. Dette er en diskusjonsstil som jeg ikke ønsker å ta del i.
Jeg er bekymret for en økende produksjon av alternative fakta og falske nyheter i presse og sosiale medier. Det hviler et ansvar på journalister, redaktører og forskere for hvordan vi gjengir forskningsresultater. Et problem i presse og sosiale medier er at funn ofte overselges. Et annet problem er at forskere overstrekker forskningsresultatene, at man tillegger funn gyldighet utover den aktuelle studiesituasjonens betingelser (for eksempel generaliserer utover studiepopulasjonen, forsøkstiden og så videre). Min intensjon med å engasjere meg i denne saken var å rette søkelyset mot den vitenskapelige metoden. Det er på dette grunnlaget forskning bør bedømmes: Kan forskningsspørsmålet besvares ut fra de dataene og metodene man har for hånden? Da blir det mindre interessant om man kaller det biologisk forskning eller kjønnsforskning, hvem som har utført den, eller hva man måtte mene om resultatene.