KRAFT I et intervju i Morgenbladet 2. februar skyver Espen Barth Eide klimaforpliktelser foran seg når han prøver å ufarliggjøre norsk underordning for EUs energibyrå ACER.
Miljø- og klimaargumenter som tar for gitt at intensivert kraftutveksling til og fra Norge er fornuftig og ressursvennlig, ser bort helt vesentlige momenter. Norsk energi er nesten hundre prosent fornybar, takket være vannkrafta. Energien vi importerer er det i hovedsak ikke.
Ressurser som går til spille gjennom unødvendig lang transport rimer dårlig med grønne framtidsløsninger. På dagens strømmarked er det tilnærmet gratis å sløse, og sløseriet øker med avstanden. Om vi tar energioverføring fra eller til Tyskland som eksempel: Gjennomsnittlig effekttap i det nasjonale norske nettet er ni prosent, tapet i kabelen til Tyskland er anslått til fem prosent, tapet i det tyske sentralnettet er som i det norske. Legger man dette sammen, blir det et formidabelt svinn underveis. I tillegg kommer høyt strømforbruk til pumper og turbiner som følge av effektkjøring. Det er med kortreist strøm som med kortreist mat: Det enkleste er ofte det beste.
Så lenge det er vannreserver, er norsk kraftproduksjon skalerbar gjennom aktiv pumping og effektkjøring. Dette kan være nødvendig i gitte situasjoner, men er alt annet enn gunstig for levende organismer i innsjøer og vassdrag og bør ikke overdrives. Økt kraftutveksling fører naturligvis til mer effektkjøring.
Økt kraftutveksling fører naturligvis til mer effektkjøring.
Med suveren kontroll over egen energi står det oss fritt å bruke den til hva vi vil og hvor vi vil – hvis vi vil. Ønsker vi å forsyne naboland med mer vannkraft, så er det ingenting som hindrer det så lenge etterspørselen er til stede. Det har i femti år eksistert et kraftsamarbeid i Norden som fungerer utmerket. Ingen av de involverte statene har av den grunn måttet si fra seg styringsretten.
Energibyrået ACER er et redskap som skal virkeliggjøre EUs energiunion, byrået er nærmest et forvaltningsorgan for EU-kommisjonen som vil få tildelt stadig videre fullmakter.
Allerede i dag har ACER vedtaksmyndighet når det oppstår tvister mellom ulike land. Byrået fatter også vedtak i såkalte tekniske spørsmål rundt for eksempel nettverkskoder. Disse kodene er et sett av regler som skal harmonisere det indre energimarkedet. Reglene er detaljerte dokumenter som dikterer EU-standarder omkring kraftproduksjon, nettverksdrift og markedsoperasjoner.
For å leve opp til EUs energikrav, vil Norge måtte etterleve nettverkskoder og krav til leveringsevne. I praksis kan det bety å bygge flere mellomlandsforbindelser, til tross for at kapasiteten i dag er mer enn stor nok. EU lager 10-årige nettutviklingsplaner (TYNDP) som omfatter ei liste over prioriterte prosjekter, Projects of Common Interest (PCI). På denne lista inngår de to planlagte kablene fra Norge til Storbritannia. Den ene av dem har fått konsesjon, den andre har det ikke. De står på EU-lista like fullt.
Hvis Stortinget aksepterer forordningene om ACER og om det grenseoverskridende elektrisitetsmarkedet – som begge inngår i den tredje energimarkedspakka, betyr det at nasjonale behov, enten det er snakk om kapasitetsavsetninger til egen industri eller nasjonale ønsker om å unngå import av ikke-fornybar kraft, vil måtte vike.
Kathrine Kleveland
Leder i Nei til EU