Debatt

Snorre er død! Leve teknikkene!

Når fremtidens elever må snuble over en saga for å finne ut at sagaer finnes, har norskfaget sviktet.

[object Object]

I fremtiden kan det bli langt mellom dem som vet hva en saga er, dersom Utdanningsdirektoratet får det som de vil. Direktoratet har formulert et forslag til kjerneelementer i norskfaget, publisert på udir.no 5. mars. Forslaget har møtt kritikk fra Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet fordi litteraturhistorien ser ut til å forsvinne fra norskfaget, og selv fremmet jeg lignende bekymringer i Klassekampen 10. mars.

Men på Dagsnytt atten fredag 9. mars fikk vi høre seniorrådgiver Bente Heian i Utdanningsdirektoratet svare på deler av kritikken. Hun fremstilte saken som om det mer er snakk om å endre metodene enn innholdet. Elevene skal lese lengre tekster heller enn utdrag, og vi skal ikke undervise i litteraturhistorien fra A til Å. Det skal bli mer dybde, var budskapet.

Man sitter igjen med et inntrykk av at alt egentlig er på stell med det kulturhistoriske perspektivet i norskfaget, for lesning av lengre tekster og dybdelæring er vel musikk i mange ører? Dette er uttrykk for dobbeltkommunikasjon fra direktoratets side, for vi kan lese dette i vedlegget som følger med forslaget til kjerneelementer:

«For å gi rom for dybdelæring er en del av det eldre kulturhistoriske stoffet redusert. Blant annet er norrønt språk og eldre språkhistorie nedprioritert. Eldre litteraturhistorie og lesing av tekstutdrag er også tonet ned til fordel for grundig arbeid med lengre tekster».

At dette ikke innebærer en betydelig reduksjon i det kulturhistoriske stoffet, er uforståelig. Legg merke til at eldre litteraturhistorie skal tones ned til fordel for lesning av «lengre tekster». Litteraturhistorie og litteratur er byttet ut med en X.

Dette viderefører trenden fra læreplanen «Kunnskapsløftet» (2006), hvor litteraturhistorien og kulturhistoriske perspektiver blir nedprioritert til fordel for det vi kan kalle teknikk: skrive-, lese- og taleteknikker. Dette er i seg selv et problem, som Elisabeth Løvlie påpeker i Morgenbladet denne uken: Litterær opplevelser bør ikke byttes ut med et fokus på teknikker og målbare resultater.

Det Bente Heian hevder i Dagsnytt atten er på ingen måte betryggende: Litteraturhistorien skal fortsatt være en del av norskfaget, vi skal bare ikke undervise i den. Snarere legger forslaget opp til, forklarer Heian, at «elevene i større grad skal finne ut av ting selv.» Dette er en pen måte å beskrive en total nedprioritering på.

Det ligger i kortene at når dette faller ut av skolen, og skal bli noe elevene oppdager på egen hånd, da er ikke dette et stoff lærerutdanningen behøver å bruke mye tid på. Når lærerne ikke lærer noe om eldre litteratur i lærerutdanningen, og elevene selv må snuble over en saga for å oppdage at sagaer finnes, da får elevene minimal tilgang til en litteratur som ellers kunne følge dem gjennom livet og bidra til leseglede, og til å skape en forståelse av hvem vi er, og hvem vi var.

Tiden for en snuoperasjon er inne.

Denne politikken vil på sikt utarme kunnskapene blant lærerne og fjerne grunnlaget for at elever får møte, for eksempel, norrøn litteratur i skolen. Den norrøne litteraturen tiltrekker seg lesere fra hele verden, lesere som ikke står i historisk sammenheng med den norrøne kulturarven, blant annet fordi kvaliteten på tekstene er så høy som den er. I min bokhylle har jeg sagatekster på mange språk, deriblant japansk.

Men i Norge, der vi faktisk har en sammenheng med den norrøne fortiden, der vil altså Utdanningsdirektoratet – av alle direktorater – at vi skal glemme det hele. For i et langtidsperspektiv er det dette som vil skje med de foreslåtte nedprioriteringene.

I norskfaget bør vi selvfølgelig lære lese-, skrive- og taleteknikker, men den litterære kulturarven bør være noe alle får tilgang til, og som det undervises i. Går forslaget gjennom, vil tilgangen til den eldre delen av kulturhistorien typisk begrenses til elever fra hjem der man allerede er opptatt av lesning og historie, som Hobbelstad har påpekt.

De kulturhistoriske perspektivene bør styrkes i norskfaget, ikke svekkes, for allerede med Kunnskapsløftet gikk man amok med slaktekniven, delvis som en panikkartet reaksjon på norske elevers lave score på internasjonale leseprøver. Tiden for en snuoperasjon er inne.

La oss håpe at politikerne innser at faget trenger litterære opplevelser, innhold og historisk perspektiv, ikke bare teknikker for å lese, skrive og tale – og at mennesket og samfunnet trenger kultur og historisk bevissthet, ikke primært høy score på internasjonale prøver.

Mer fra Debatt