Ifølge NRK vil Donald Trump få bukt med USAs overdoseepidemi ved å innføre dødsstraff for smugling og skjerpe straffene for salg. Trump har tidligere skrytt av land som Singapore, som har obligatorisk dødsstraff for befatning med relativt moderate stoffmengder, og langt på vei berømmet president Dutertes utenomrettslige henrettelser på Filippinene.
Trump gjentar gjerne at narkotikaselgere er «ansvarlige for tusenvis av dødsfall», men nevner ikke landets legemiddelindustri. Dette til tross for at opioidepidemien i USA i stor grad skyldes kritikkverdig forskrivningspraksis og systematisk fornektelse av medikamenters risikoprofil, hvor smertepasienter først ble gjort avhengige av opioidet oksykodon, for deretter å miste resepten. Disse ble da henvist til det illegale markedet, hvor heroin og fentanyl er billigere, og videresalg er måten å finansiere eget forbruk.
Heller enn å rette kritikk mot en kapitalsterk industri og anerkjenne de komplekse mekanismene som leder til rusavhengighet, velger Trump som mange autoritære ledere før ham å skylde på «den gode fiende» for å fremstå handlekraftig og rettferdiggjøre undertrykkende virkemidler. Den første til å erklære krig mot narkotika var president Nixon i 1971, som i stedet for å ta tak i de sosiale årsakene til at rusavhengigheten økte i fattige deler av USA, gjorde selve rusmidlene til samfunnsfiende nummer én. Ved å spre skremselspropaganda og myter fikk han oppslutning for en politikk som i hovedsak rammet velgermassen til hans politiske motstandere; minoriteter som kjempet for sine rettigheter, og hippiebevegelsen som kritiserte Vietnamkrigen. En av hans nærmeste rådgivere, John Ehrlichman, har uttalt at krigen mot narkotika ble skapt for å ramme svarte og venstresiden, og at de bevisst løy om rusmidlene.
Kriminaliseringen av rusmiddelbrukere har bidratt til diskriminering og brudd på grunnleggende menneskerettigheter verden over. Noen land forsvarer fortsatt bruk av dødsstraff og tortur under henvisning til trusselen narkotika utgjør, og enda flere nekter rusmiddelbrukere nødvendig helsehjelp, substitusjonsbehandling eller tilgang til rent brukerutstyr, av frykt for å legge til rette for narkotikabruk.
Dersom Norge ikke aktivt tar avstand fra Trumps ruspolitiske retning, legitimerer vi den brutale, inhumane og menneskerettighetsstridige ruspolitikken som føres i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Å forholde oss passive vil harmonere dårlig med Norges løfte om innsats for sikringen av menneskerettigheter globalt. Det er imidlertid ikke nok å fordømme virkemidlene. Vi må også fordømme det urealistiske målet om et narkotikafritt samfunn, og ta et oppgjør med bruken av narkotika som politisk syndebukk til fraskrivelse av ansvar for samfunnets problemer.
Ina Roll Spinnangr
Christopher Nodberg