Det er flott at filosofene Hjortland og Antonsen bedriver «logikksjekk» av politikere, ikke minst i innvandringsdebatten (Morgenbladet 24/2). Her bør mange gås etter i sømmene. Etter å ha lest gjennomgangen av min kronikk i Dagbladet 14. april, sitter jeg likevel med mistanke om at subjektive oppfatninger får prege valg av analyseobjekt.
At en politiker skriver verdiladet og «tendensiøst», ligger i sakens natur. Litt verre er det når selvutnevnte logikksjekkere gjør det. Ett av flere eksempler er det åpenbare ønsket de har om å fremstille «hjelpe dem der de er» som Frp-politikk. Det er et kløktig grep, om formålet er politisk. Men det har ingenting med logikk å gjøre. Frp har alltid kjempet for å få bistanden ned, ikke opp. Vi skal ikke hjelpe dem der de er, og i hvert fall ikke her, har vært tilnærmingen. Dokumentasjonen kan hentes i partiprogrammer, alternative statsbudsjetter og de siste årenes budsjettproposisjoner.
I selve logikksjekken viser Hjortland og Antonsen til mitt utgangspunkt: «500 000 flyktningbarn får altså skolegang for under en kvart milliard kroner. Til sammenligning gikk 6,7 milliarder kroner – tilsvarende 27 slike TV-aksjoner – av bistandsbudsjettet i 2016 til migranter på norsk jord. Rettferdig?» De imøtegår ikke poenget mitt, men spør hvordan. Hvordan kan man kan frigjøre ressurser fra asylbehandling til økt innsats ute?
De svarer selv ved å hevde at det ikke er mulig: «Midlene er blant annet bundet opp av Norges folkerettslige forpliktelse til å behandle asylsøknader.» Sannheten er at det er stort rom for justeringer av asylpolitikken innenfor våre folkerettslige forpliktelser, og at tallet på asylankomster i stor grad påvirkes av denne politikken. Det ser man både ved å studere norske asyltall de siste 30 år, og ved å sammenligne politikken i ulike vestlige land.
Men skal man få nødvendig aksept for asylpolitiske innstramninger innenfor våre forpliktelser, trengs en felles problemforståelse. Det overordnede bildet må på plass, av at det er dette som er det mest solidariske, rettferdige og humane. Da er det nødvendig å argumentere, også verdiladet, før man konkluderer på alle detaljerte punkter. Den politiske logikken i dette er åpenbar, men viser kanskje logikksjekkens grenser.
Masud Gharahkhani