Gaute Brochmann anmelder vår bok Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017 i Morgenbladet 6. april. Som forfattere kan vi ikke gå nærmere inn på kritikken av boken, men han reiser viktige spørsmål som vi både ønsker å kommentere og håper på at kan bringe den boligpolitiske debatten et skritt fremover.
Brochmann sier han vil sette mennesket i forkant av diskusjonen om selve boligens utforming. Han hevder at samfunnet har forandret seg så mye at etablerte faglige standarder og normer er til hinder for å komme videre. Vi vil derimot hevde at etablert faglig kunnskap om boligens utforming og hva som er en god bolig står seg godt og at ny kunnskap kan bygge videre på dette.
Den største og kanskje viktigste boligundersøkelsen i vår historie er Oslo Byes Vels boligundersøkelse under andre verdenskrig. Undersøkelsen ble gjennomført av en rekke ulike faggrupper som arkitekter, ingeniører, leger og psykologer. En av hovedkonklusjonene var at foreldrenes seksualliv fikk magre kår i de trange torommerne – kan du komme nærmere en menneskelig tilnærming? Undersøkelsen bidro til at Norge satset på tre rom og kjøkken etter krigen, mens Sverige, med langt større ressurser fortsatte å bygge torommere i lang tid. Nye studier har brakt oss frem dit vi er i dag, det vil si der vi var for 30 år siden.
Våre grunnleggende behov er i stor grad de samme. I en bolig skal vi oppholde oss/rekreere, sove, lage mat, spise, gå på do, elske og for stadig flere, arbeide. Hvis normer og standarder i dag er avleggs, ettersom folk lever mindre konvensjonelt, forklarer det at en seng eller et spisebord ikke lenger trenger å vises med standardiserte mål?
Mange utbyggere fusker med dette i sine salgsbrosjyrer. Dette fører folk bak lyset. Om normer er avleggs, skal vi slutte å stille krav til universell utforming (UU) og lavere energiforbruk? Målet med UU er blant annet at folk skal bo lenger hjemme. Mange vil i høy alder være lite mobile og vil ikke tilbringe dagene på kafé, men i senga, der det å se ut og følge dagens og naturens rytme kan bli viktig. Derfor gikk arkitektorganisasjonene sammen med ulike interessegrupper mot Kommunaldepartementets forslag om å sløyfe krav til utsyn fra soverom. Er noen normer mer trendy enn andre?
Brochmann støtter seg til løse utsagn og formodninger om nye urbane livsmønstre, blant annet Ikea-undersøkelser
Brochmann støtter seg til løse utsagn og formodninger om nye urbane livsmønstre, blant annet Ikea-undersøkelser. Ikea-undersøkelsen Life at Home er vel og bra, men gir seg ikke ut for å være vitenskapelige arbeider, men vurderinger av hvordan folk innreder og bruker sine hjem, ikke om utforming av boliger. Eldre eksempler fra Sørøst-Asia er interessante, men ikke direkte overførbare til oss, i tillegg ser vi at siste versjon av rapporten vies arealkonflikter mellom «my space, your space og common space», med andre ord trangboddhet, noe som drøftes inngående i boken.
Boligbyggingen er noe av det mest ressurskrevende i samfunnet vårt. Boliger skal stå i over 100 år. Utformingen kan ikke baseres på kortsiktige trender og finansieringsmuligheter. Skal vi justere kursen må vi basere oss på grundig kunnskap. Her er vi ved et nytt problem. Parallelt med at markedet og eiendomsutviklere har overtatt arkitektenes rolle i å utforme våre boligområder er boligforskningen i Norge nedlagt. Norges byggforskningsinstitutt (NBI) sin boligforskningsavdeling i Oslo ble flyttet til Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), hvoretter de kvittet seg med alle arkitektene. Nå gjenstår Sintef Byggforsk, men oss bekjent foreligger det ikke noen ny forskning som tar opp boligfunksjonelle forhold.
Fra rundt 1930 til utpå 1980-tallet ble kravene til størrelse, utforming og bokostnader for nye boliger i stor grad styrt av forbrukerinteresser gjennom virksomheten til leieboerforeninger, boligbyggelag, fagforeninger og partier. De fikk som vi har vist, stor innflytelse på regjeringenes politikk og de offentlige rammebetingelsene. Slik er det ikke lenger, boligsak har forsvunnet fra den politiske radaren.
Nye levemønstre, at folk blir eldre og ikke minst klima- og miljøutfordringene stiller nye og store krav til den fremtidige boligbyggingen. Dette drøftes grundig i boken ved blant annet å illustrere flere forsøk på bofellesskap. Vi synes det er leit at Brochmann melder seg helt ut av den diskusjonen. Han bygger opp om utbyggeres interesser i å relativisere etablert kunnskap og derved legalisere dagens boligbygging, der markedskreftene rår og arkitektene er spilt utover sidelinjen av eiendomsutviklere.
Resultatet er blitt en boligstandard som vi ikke har sett maken til tidligere. Også dette unnlater Brochmann å kommentere. Hvor langt fra dagens brennbare boligpolitiske spørsmål skal vi bevege oss i diskusjonen om hva som er en god bolig?
Ketil Moe
Johan-Ditlef Martens