I en kronikk i Morgenbladet 27. april kritiserer professorene Melby-Lervåg og Bø Wie rapporten fra den regjeringsnedsatte ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. De hevder at ekspertgruppen har glemt forskningen, og at tiltakene som foreslås ikke er veien å gå om barn og unge i barnehager og skoler skal få et bedre tilpasset tilbud.
Realitetene som kronikkforfatterne glemmer, er at dagens spesialpedagogiske system både er lite funksjonelt og ekskluderende. I PP-tjenesten brukes det 1300 årsverk av ansatte med høy spesialpedagogisk kompetanse til å skrive sakkyndige vurderinger for å vurdere en juridisk rett til spesialundervisning. Vurderingen brukes i hovedsak ikke til noe annet enn å fatte et vedtak. Det er kun fire av ti barn og unge med behov for ekstra støtet og hjelp som får det. To av tre timer til spesialundervisning i grunnskolen gjennomføres av assistenter uten formell pedagogisk utdannelse. Om lag 60 prosent av denne undervisningen foregår utenfor klassefellesskapet. Dette er realitetene.
Kronikkforfatterne kan ikke ha forstått rapporten og mandatet til ekspertgruppen.
Ekspertgruppen mener det er et klart behov for omfattende endringer. Vi beskriver et nytt system med nødvendige endringer i regelverket for at barn og unge skal møte voksne i barnehager og skole med høy formell kompetanse. Videre skal lærere få nødvendig støtte og hjelp ved at det blant annet organiseres en veiledningstjeneste som skal være tett på skoler og barnehager.
Kronikkforfatterne kan ikke ha forstått rapporten og mandatet til ekspertgruppen, og de fem punktene de hevder vi bygger våre konklusjoner på er uriktige. Det er feil at barn og unge ikke lengre skal få utredninger. Det påpekes i rapporten at det skal gjennomføres utredninger med pedagogiske føringer når det er behov for det. Det er feil at ekspertgruppen tar for gitt at tidlig innsats skal føre til at det ikke er behov for hjelp senere. Det er feil at bare 1–3 prosent vil få hjelp. Langt flere enn i dag vil kunne få den hjelpen de har behov for med det systemet vi foreslår.
Forfatterne mener også at ekspertgruppen ikke forstår at det er et samspill mellom individets forutsetninger og det pedagogiske miljøet. Selvsagt forstår vi det, og det er denne forståelsen forslagene bygger på. Vi har i har i stor grad forholdt oss til forskning, men forskning som har en bredere tilnærming enn det forfatterne etterlyser. Mandatet vårt var ikke å lage en kunnskapsstatus over effektforskning slik kronikkforfatterne synes å tro, men å foreslå tiltak for en best mulig inkluderende praksis i barnehage og skole.
Thomas Nordahl