Menn som ikke får sex, får ikke barn. Andelen barnløse menn øker mer enn andelen barnløse kvinner. Kvinner som ikke får seg noe, derimot, kan snart på lovlig vis skaffe seg barn alene ved hjelp av assistert befruktning, i hvert fall hvis vi skal tro på politikerne.
Den siste tiden har vi kunnet lese om «incels», menn som ikke får sex, altså menn som lever ufrivillig i sølibat. Avvisninger fra kvinner anses av disse mennene som en forbrytelse som fortjener avstraffelse. De opplever seg undertrykte og at de må kjempe imot en overmakt. De er menn som har falt utenfor i samfunnet.
Det er ikke bare incels, denne gruppen av menn, som har et anstrengt forhold til kvinner. Vi har også menn som har valgt å bli såkalte MGTOWs – Men going their own way. Menn som har valgt et liv som MGTOW, mener at menn gir og at kvinner tar. De mener at menn alltid vil ende opp som taperne i et forhold. Mange av disse mennene er oppegående menn som har tilgang til sex. Likevel har de distansert seg fra å inngå romantiske forhold til kvinner. Kvinnfolk er snyltere.
Det er også en tredje gruppe menn som anser kvinner som en byrde. Dette er skilte fedre som ikke har gitt opp kvinner, men som må fortsette å forsørge sin eks etter samlivsbrudd. Man kan jo spørre en tobarnsfar om hvor tilfreds han er med livet sitt mens han fortsatt bor på hybel i en alder av 53 år, samtidig som han betaler barnebidrag til to mødre, mens bidragsmottagerne bor i hver sin enebolig. Er han et godt kjæresteemne? Nei, for inngår han nytt samboerskap, så øker barnebidragene han må betale. Fars muligheter til å etablere seg på nytt svekkes med dagens ordning. Europarådet har påpekt den sosiale degraderingen av fedre etter samlivsbrudd. EUs overvåkningsorgan ESA har stevnet Norge for EFTA-domstolen, for ulovlig og systematisk diskriminering av fedres rettigheter til pappapermisjon. Pappapermisjonen er bare ett av flere områder hvor fedre opplever å bli diskriminert. Hvorfor skal fedre gidde å kjempe om å få noen flere uker pappapermisjon, når de ved et samlivsbrudd vet at de får svært redusert eller ingen kontakt med sine egne barn på permanent basis?
Dette er skilte fedre som ikke har gitt opp kvinner, men som må fortsette å forsørge sin eks etter samlivsbrudd.
Kvinners valgfrihet om å gå hjemme med barna, muligheten de har til å bruke hvilke som helst av virkemidler for å «vinne» omsorgen for felles barn i en barnefordelingssak, gir «tapere» på alle fronter. Alenemødre er den gruppa med lavest inntekt, de jobber minst, betaler minst i skatt og de ender opp som minstepensjonister. På denne måten kan man kanskje nesten tenke seg at denne valgfriheten til å gå hjemme, kan virke bekvem og komfortabel i et kortsiktig tidsperspektiv, men i det lange løp er den kvinnens største fiende. I enkelte miljøer kan det nesten virke som om at det er en konkurranse blant oppofrende unge kvinner som «ofrer alt for familien sin». De henter tidlig i barnehagen, jobber redusert, eller går hjemme på heltid. «Vi har råd til det», sier de stolt. Men hva hvis forholdet til barnefaren tar slutt? Hva da? Da skal det mye til å få mor ut i arbeid. Og ofte ender hun opp alene med omsorgen for barna, da hun har tid til det, mens faren jobber seg i hjel og kjemper seg til ruin i rettsapparatet, for å få ha mer tid sammen med barna sine. Slik er dagens system innrettet. Men er det en god løsning?
Vi trenger systemer som hjelper særlig kvinner som har gått hjemme mens de var samboende til å ta utdanning som sikrer dem arbeid, og hjelp til å komme ut i arbeid generelt, dersom vi skal lykkes med likestillingsprosjektet. Kvinner må få hjelp til å sette seg selv i stand til å forsørge seg selv. Det er kanskje den viktigste måten vi kan velge å bekjempe barnefattigdom på. Barn med delt bosted og foreldre i arbeid, har tilgang på en høyere materiell standard, flere fritidsaktiviteter, og klarer seg like bra psykisk og med hensyn på utdanning som barn i intakte familier. Det må derfor stilles noen krav. Vi kvinner vil ha, men da må vi også gi. Ordninger som støtter oppunder det bekvemmelige valget det er å gå hjemme blir for mange en hvilepute. Det er noe som ikke harmonerer hvis vi krever å få i pose og i sekk. Krever vi like høy lønn som menn, må vi også delta like mye i arbeidslivet og velge de kjipeste yrkene. Det var ganske tynt med kvinner i rekkene av brannkonstabler i årets førstemaitog.
I mange år har vi hatt et ensidig fokus på kvinners helse. Det er på tide å sette inn støtet for menn, særlig med tanke på forebyggende arbeid for å fremme god psykisk helse. Vi trenger et tilbud hvor det er lav terskel for å søke råd og hjelp når man gjennomgår en livskrise, som for eksempel et samlivsbrudd kan være. Helsebror Per Arthur Andersen uttalte at det er et enormt behov for gutter og menn innen helse. Selv om menn fikk et lovfestet tilbud om tilgang til krisesenter i 2010, er det en del menn som sliter med utfordrende situasjoner som en «krise» i livet.
For å komme videre i et stagnert likestillingsarbeid, er det på tide å tenke nytt og bredt, og å gå i dialog, kvinner og menn imellom. Vi kommer ikke videre av å polarisere og mobilisere i hver vår leir. Mange kvinnelige likestillingsaktivister jeg har møtt, mener at menn selv må kjempe sine egne kamper. Mange menn har gitt opp. De tør ikke kjempe sine kamper, de tør ikke engang å åpne munnen. For alt de sier midt i sine livskriser blir brukt imot dem. Vi må bygge broer, ikke skape større avstand. Derfor må vi forstå kjernen i hverandres utfordringer. Som samfunn, må vi ta menns utfordringer på alvor. Menns kvinnehat er vel neppe noe vi ønsker oss?
Camilla Fossum Pettersen