Jeg er ikke imot ordningen med sentre for fremragende forskning (SFF), men jeg mener det må kunne diskuteres hvor omfattende ordningen skal være og ikke minste hvordan de utvalgte miljøene skal behandles etter at de 10 privilegerte årene som senter er over.
Jeg tror ikke vi vet hvordan virkemiddelet SFF virker med tanke på å fremme kunnskapsproduksjonen. Forestillingen er at ordningen fremmer forskningskvaliteten, men for eksempel konkluderte en svensk evaluering med at produktiviteten ble senket i miljøer som fikk SFF-tildeling. Kanskje var det slik at man valgte ut modne miljøer på topp som så hadde en viss regresjon mot det mer gjennomsnittlige? Eller at en stor SFF-organisering er mindre hensiktsmessig?
En forestilling er at det er positive ringvirkninger i fagmiljøene rundt sentrene. Jeg har aldri sett dette dokumentert. Tvert imot fremkom det i rektorvalgkampen ved UiO da Ole-Petter Ottersen ble valgt i 2009 åpen kritikk av at det senteret han ledet hadde en negativ innvirkning på omkringliggende fagmiljøer. Senteret tok en for stor andel av de felles ressursene, mente man. Er det slik at vi skaper SFF-oaser med omkringliggende ørken? De tidligere senterlederne Olav Gjelsvik og Nils Chr. Stenseth skriver i Uniforum 22. mai at det er universitetets oppgave å skape gode ringvirkninger, men hvilket ansvar har de selv tatt?
Spørsmålet er ikke om sentrene har gjort fremragende forskning, men om ordningen gir mer fremragende forskning enn en alternativ bruk av pengene. For eksempel skiltet Ottersens senter med at de brukte en milliard kroner gjennom sin levetid. Da må man ha lov å spørre om de vitenskapelige gjennombruddene var så mange og så store at de kan forsvare et så stort forbruk. Meg bekjent er det aldri foretatt noen slik kostnad-nytte-analyse av SFF-er eller lignende tildelingsformer. Jeg foreslo for en av forskningsrådets direktører for en tid tilbake at man burde analysere av kunnskapsproduksjon per krone. Direktøren svarte at det ikke var politisk opportunt. Jeg har heller ikke møtt noen senterleder som er tilhenger av forslaget. La dette derfor være en direkte oppfordring til forskningsrådets nye direktør Jon-Arne Røttingen om å bestille slike analyser nå.
Spørsmålet er ikke om sentrene har gjort fremragende forskning, men om ordningen gir mer fremragende forskning enn en alternativ bruk av pengene.
Vi vet altså ikke om SFF-er produserer mer ny kunnskap per krone enn andre, og vi vet avgjort ikke om de produserer mer enn ved en alternativ bruk av en milliard kroner. For eksempel ville ett Ottesen-senter kunne finansiert 100 frie biomedisinske prosjekter i forskningsrådet, der avslagsprosenten ofte er rundt 95 prosent og kvaliteten på forskningen også er meget høy.
Analysene kunne være nyttig for andre typer finansiering også. Det er nemlig en tendens til at ulike tellekantsystemer premierer kunnskapsproduksjon i store grupper. For eksempel vil ti enkeltforskere som produserer hver sin artikkel få ett poeng hver. Men om de samme ti forskere er samlet i større team som produserer de samme ti artiklene sammen, vil man få ti poeng hver, altså totalt 100. Tildeling av penger vil ofte følge samme logikk. Man kunne for eksempel tenke seg at ett poeng ga én million kroner. I begge tilfeller er det kun ti kunnskapsenheter som produseres, men til ulik pris. Store forskningsgrupper slik som SFF er ikke noe mål i seg selv, dersom det ikke fører til høyere produktivitet.
Det pågår nå en diskusjon om hva som skal skje med de SFF-miljøer som er avsluttet. Ulike senterledere har skrevet en rekke avisartikler om at de må tas godt vare på også etter sin levetid. De er bekymret for at «det som er bygget opp» skal rives ned, at de som er ansatt på prosjektene går en usikker fremtid i møte og at miljøene må gis forutsigbarhet. Dette er ikke uvanlige bekymringer hos forskningsledere, men det senterlederne egentlig ber om er at de skal gis ressurser (både stillinger og penger) uten å måtte konkurrere om dem. Etter at de har levd en privilegert tilværelse i ti år med de beste muligheter til å styrke sin konkurranseevne, mener de altså at det er for risikabelt å utsette seg for den beinharde konkurranse som gjelder for andre forskere.
For meg blir dette som kanarifuglen i gruvegangen. Vi har altså en finansiering av forskere som er så vanskelig og uforutsigbar at selv de beste og mest privilegerte blant oss ikke tør delta i konkurransen på like fot. Det viktigste budskapet her er derfor kanskje ikke det nokså forutsigbare i at tidligere SFF-ledere ber for sin syke mor, men at det er gass i gruvegangene utenfor SFF-ene.
Kristian Gundersen