Genteknologien er mindre effektiv når kontrollmekanismene som forhindrer kreftutvikling virker som de skal. Dette er viktig å ta hensyn til når neste generasjons genterapi utvikles. Det betyr imidlertid ikke at Crispr i seg selv gir kreft, slik enkelte antyder.
Kreft! Genteknologi! Krise! Nei da. Eller, hvem vet? Slik lød overskriften på Morgenbladets Notert-spalte forrige uke. Her trengs en forklaring. Det viser seg at nytt DNA med Crispr virker best i celler som har en forhøyet risiko for å bli kreftceller. Dette er fordi cellene mangler et protein som heter p53. Er det grunn til bekymring?
Proteinet p53, kjent som «genomets vokter», skrur på bremsene i celledelingen hvis noe går galt underveis. Dersom det har oppstått brudd i DNA-et, setter p53 celledelingen på vent mens bruddet repareres. Dersom skaden er for omfattende, kan p53 be cellen om å ta selvmord. Når p53 ikke virker som det skal, kan cellene fortsette å dele seg selv om de har skader på DNA-et. Dette kan gi økt risiko for kreft. Faktisk er p53 defekt i over halvparten av alle kreftsvulster.
At p53 kobles til Crispr er ikke overraskende. Crispr lager nemlig kutt i DNA-et. Ny forskning viser at å bytte ut eller sette inn DNA med Crispr, virker best i de cellene som ikke har p53. Cellene som har fungerende p53 tar selvmord når Crispr kutter i DNA-et. Resultatet er dermed at man sitter igjen med flest redigerte celler som mangler p53.
Dersom man bruker celler uten p53 i sykdomsbehandling, kan det øke risikoen for kreft. Funnene indikerer imidlertid ikke at Crispr i seg selv øker kreftrisikoen. Likevel er flere aspekter relevante for utviklingen av Crispr som genterapi: Man bør kontrollere at genredigerte celler som skal brukes i behandling, har funksjonelt p53. Og det kan bli utfordrende å bytte ut eller sette inn nytt DNA med Crispr effektivt i celler inni kroppen, fordi de som oftest har funksjonelt p53.
Flere fagfolk har imidlertid påpekt at slike hindre ikke nødvendigvis er uoverkommelige. Ett av selskapene som utvikler genterapi med Crispr, har ikke observert noen av effektene som ble vist i artiklene. Andre forskere har presisert at det finnes måter å øke effektiviteten på som er uavhengig av p53.
De tusenvis av studiene som allerede er publisert, viser at Crispr utvilsomt har stort potensial, og at vi ofte løser utfordringer underveis. Mye tyder på at vi kan klare det denne gangen også.
Sigrid Bratlie
Ole Johan Borge