I disse tider er det mye bråk rundt regjeringens forslag om å utrede den såkalte foretaksmodellen i universitets- og høyskolesektoren. Det er blitt satt i gang underskriftskampanjer og skrevet utallige innlegg og kronikker, deriblant her i Morgenbladet. Kritikken kan oppsummeres med at en eventuell foretaksmodell for universiteter og høyskoler ikke vil føre til mer autonomi, men mindre.
Tor Eldevik, professor ved Universitetet i Bergen og nestleder Bjerknessenteret for klimaforskning, har et interessant poeng når han i Morgenbladet 11. mai skriver at det er lettere å være imot noe enn for noe. Han spør derfor hva vi er for når vi hele tiden er imot. Jeg vil forsøke å svare på professor Eldeviks spørsmål ved å henvise til en grunnleggende idé ved det moderne universitet.
Fra det moderne universitets unnfangelse i Berlin i 1810 til i dag, har man ansett universitetet som en forbilledlig institusjon. Universitetet er en slags ideell republikk eller en legemliggjøring av den åpne, kritiske og sannhetssøkende debatt som utgjør livsnerven i et sunt samfunn. Nettopp derfor fikk man før såkalte akademiske borgerbrev ved immatrikulering. Humboldtske prinsipper, som forening av forskning og undervisning, lærings- og undervisningsfrihet (Lehr- und Lernfreiheits) og ensomhet og frihet (Einsamkeit und Freiheit), er derfor hverken levninger som døde med den tyske idealismen på 1800-tallet eller billige unnskyldninger som dagens akademikere bruker for å forsvare egoistiske privilegier. Disse prinsippene illustrerer at den argumentasjonsformen som utgjør kjernen i det humboldtske universitet sammenfaller med argumentasjonsformen i det frie og åpne samfunn.
Hvis universitetene blir selveiende institusjoner, vil dette føre til en økt markedsstyring som står i konflikt med ideen om akademisk frihet.
Denne parallelliteten mellom vitenskapens og politikkens etos er noe særlig Hans Skjervheim har forsvart her til lands. I Om den akademiske fridomen skriver han: «Universitetet er ein institusjon mellom andre i samfunnet, men òg samtidig ein sentralinstitusjon, ein metainstitusjon der alle mogelege slags oppfatningar vert kontinuerleg over- og etterprøvde. På den måten er den akademiske fridomen ikkje berre ei verkeleggjering av den generelle ytringsfridomen i samband med ei spesiell form for yrkesutøving, men den akademiske fridomen er ein garanti-instans for den generelle åndsfridommen i eit samfunn.»
Hovedargumentet mot foretaksmodellen blir derfor at den skriver seg inn i en lang rekke av tiltak som endrer universitetet fra en forbilledlig til en reaktiv institusjon. Det går derfor en rød linje fra Kvalitetsreformens fokus på læringsutbytte hos studentene, innføring av tellekantsystem for de vitenskapelig ansatte og til dagens debatt om endring av universitetets tilknytningsform. Fellesnevneren er at universitetet skal «svare på» signaler fra studenter, stat, marked, finansieringskilder eller evaluerings- og akkrediteringsinstanser (stryk det som ikke passer). Hvis universitetene blir selveiende institusjoner, vil dette føre til en økt markedsstyring som står i konflikt med ideen om akademisk frihet. En konsekvens vil være både at den langsiktige og tilsynelatende unyttige grunnforskningen vil være vanskelig å prioritere, men også at man i større grad må se seg nødt til å tilby populære studier for å tekkes studentenes «etterspørsel».
Men akademisk frihet er ikke en slags «holdning» eller en del av «bedriftskulturen» ved et universitet, den er et helt nødvendig organisasjonsprinsipp. Siden universitetet på mange måter blir en legemliggjøring av den frie fornuft og dens uhindrede søken etter sannheten, kan det ikke styres utenfra uten at det går på akkord med selve institusjonens raison d ' être. På samme vis kan heller ikke det åpne, demokratiske samfunn styres av ytre målestokker. Et angrep på det åpne og autonome universitet er derfor også et angrep på det åpne og autonome samfunn.
Lars Petter Storm Torjussen