I rapporten Fremtidens kultur i et brukerperspektiv som nå foreligger, beskriver Infuture, trendanalysebyrået som fikk i oppdrag fra forhenværende kulturminister Linda Hofstad Helleland å kartlegge fremtidens trender og kulturbruk, motstanden de fikk fra aktører i kulturfeltet. Kunstinstitusjonene- og aktørene ønsket ikke det sterke fokuset på brukeren, men i stedet fokus på innhold og kvalitet. Det er kanskje ikke så rart, publikumstall sier lite om verdien av kulturopplevelser. I tillegg symboliserer selve ordet «publikumsbygging» for mange en markedsretting man frykter fører til at smale, men verdifulle kunstuttrykk marginaliseres. Samtidig er det problematisk å skyve begrepene innhold og kvalitet foran seg uten å ta innover seg at dette i dag er relative størrelser. Dagens, og det som tegner seg som fremtidens kulturforbruk, fordrer en sammensatt tilnærming fordi det som Infuture påpeker ikke lenger er en elite som har monopol på hva som er relevant og bra.
Er kutt i kulturbudsjettet imidlertid det eneste mulige fremtidsscenarioet?
Det er vanskelig å være uenig i at digitalisering både er en trussel og en mulighet for etablerte kulturinstitusjoner og opphavspersoner, og at kultur er viktig for å styrke demokratiet fordi det skaper et fellesskap og arenaer for såkalt «uenighetskultur» og kritisk tenkning. At legitimiteten til offentlig støtte av kunst og kultur står i fare dersom bruken av ulike kulturtilbud konkluderte Mangset og Hylland med i sin bok Kulturpolitikk som kom i fjor. Er kutt i kulturbudsjettet imidlertid det eneste mulige fremtidsscenarioet? Sverige har i år hatt et historisk løft i sitt kulturbudsjett, 745 millioner (SEK), og den tyske kulturministeren Monika Grütters har foreslått å øke budsjettet med 23 prosent. Hvorfor utforsker ikke Infuture alternative narrativ?
Det største problemet til rapporten er ikke at den er en del av en større trend hvor alt fokus er på publikum, men heller at den er så dårlig utformet; andre halvdel er i stor grad en gjentagelse av første del. Mandatet har dessuten vært så begrenset at forfatterne, Infutures partnere Camilla A.C. Tepfers og Bjørn Heinemann, samt Kirsti M. Hjemdahl, forskningssjef i Agderforskning, har måttet benytte seg av en rekke svært ulike kilder som de kontinuerlig veksler mellom uten å underveis reflektere over kvaliteten og relevansen av tallmaterialet. Espen Søbye stiller med rette spørsmål ved metodegrunnlag og hvordan referansene oppgis i sin anmeldelse av rapporten i Morgenbladet 6. juli. Bruken av disse kildene er like uklar, i den ene setningen vises det til tall for britiske brukeres interesse for kultur og i neste er man tilbake til den norske befolkningen. Den eneste selvstendige undersøkelsen, hvor Infuture undersøker kulturfeltets beredskap i forhold til trendanalysens funn, er nesten umulig å lese. En trøst er at forfatterne mest sannsynlig er klar over dette selv, de påpeker i hvert fall fraværet av et selvstendig empirisk grunnlag og behovet for en satsing på forskning på kulturfeltet slik at vi kan få en kunnskapsbasert kulturpolitikk.
Hvordan vil rapporten brukes politisk? Den vektlegger estetisk kompetanse i skolen og hvordan en satsing på estetiske fag både som selvstendige fag, men også som læringsmetode i andre fag vil kunne styrke innovasjonen i det norske samfunnet i fremtiden. Som kjent har ikke dette vært Høyre og Frp-regjeringen sin politikk, og det er ganske nylig at tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og vår nye kulturminister Trine Skei Grande har begynt å snakke om de estetiske fagenes betydning. Også når det gjelder nevnte behov for å styrke kompetansen på kulturfeltet gjennom økt forskning og kunnskapsutveksling samt behovet for internasjonalisering og satsing på norsk kultureksport har nåværende regjering en del å svare for. Norsk Publikumsutvikling som nettopp leverer kunnskap om publikumsvaner og tiltak for å stimulere til bruk av kulturtilbudet både til kulturinstitusjonene og til det offentlige, ble kuttet fra statsbudsjettet i forrige stortingsperiode og overlever nå som medlemsorganisasjon med redusert kapasitet til å drive forskning og utvikling på dette feltet. I tillegg brukes reisestøtten til kunstnere som er etterspurt i utlandet som forhandlingskort i budsjettforhandlingene. Med andre ord har vi en regjering som på viktige punkter viser seg ikke å være spesielt fremtidsrettet. Spørsmålet er om noen andre norske partier ser det som politisk opportunt å kjempe for den kulturelle dannelsen?
Rapporten påpeker flere ganger at kulturforbruket er på vei ned, både som følge av konkurranse fra nye medier og som følge av at kulturinteressen i befolkningen er sterkest blant deler av den godt voksne, høyt utdannede middelklassen. Det viser seg imidlertid at selve nedgangen gjelder kino- og museumsbesøk, for konsert, scenekunst og særlig dans kan vise til noe økning. Unge mennesker som er gruppen man ser svikter det tradisjonelle kulturtilbudet viser seg for øvrig å bli flittige kulturbrukere om de først får vekket interessen.
Alt er som kjent relativt, og rapporten stiller spørsmål om man har fått økningen i publikumstall som man ønsket seg da den rødgrønne regjeringen økte kulturbudsjettene? Svaret er implisitt, nei, men hva med kvaliteten på kunsten som produseres? Faktum er at Norge har en økende grad av kunstnere i verdensklasse innen mange felt og det er etterspørsel etter norske forfattere, billedkunstnere, danse- og teaterprosjekter, tv-serier og filmregissører internasjonalt. Dette ville ikke vært mulig uten investeringene som er blitt gjort og verdien dette har stilles i skyggen av fokuset på rene publikumstall.
Rapporten Fremtidens kultur i et brukerperspektiv sier lite nytt om kulturforbruk, men bærer med seg et bud om en sterkere kulturpolitisk målstyring av norske kulturinstitusjoner i fremtiden, med vektlegging av økonomiske incentiver for å skape endring, vekst og innovasjon, både gjennom økte krav til institusjonene om å levere på konkrete mål, men også stimulering for eksempel gjennom skatteincentiver for privat investering i kulturen. Som et tillegg til en slik kulturpolitisk fremtidsanalyse er det er på sin plass å påpeke at kultur i smal og bred betydning utfordres av verdensomspennende samfunnsendringer som kulturinstitusjoner og kunstnere er nødt til å adressere på ulike måter. Problemet er om den kulturpolitiske debatten dreies ytterligere mot å telle hoder. Da risikerer vi å få et mindre og ikke mer innovativt kulturliv.
Ine Therese Berg er stipendiat ved institutt for estetiske fag, Oslomet – storbyuniversitetet