Min spalte «Internasjonaliseringen i akademia har gått for langt» fra 20. juli fikk to tilsvar. Svein Stølen, Rektor ved UiO svarer med «Alt som er galt med akademia», publisert 27. juli. Dette er ingen urimelig betraktning, da spaltens opprinnelige tittel var «Problemet med universitetet». Og det er, helt riktig, en liste over de sakene jeg mener representerer de største utfordringene for det norske universitetet i dag.
For å være sikker på at han vinner debatten hevder Stølen at «noen» mener at alt var bedre før og at jeg nok også mener det. Det mener jeg naturligvis ikke, for norske universiteter var ikke bedre før. Enkelte fagkretser, trolig, men ikke sumtotalen.
Jeg har kun påpekt at i iveren etter å internasjonalisere og modernisere universitetet er feil begått og at tankegangen som driver tellekantsystemet, masseansettelsene av utlendinger i vitenskapelige stillinger, nedvurderingen av norsk som fagspråk og så videre, er punkter hvor universitetet har åpenbart potensial for forbedring.
Jeg er naturligvis ikke alene om å mene dette, hvert av ankepunktene vil være kjent for rektor, om kanskje ikke som kardesk. Jeg hadde stor glede av Stølens svar, som var vittig, velskrevet og i samme tone som min spalte. Det var også gildt at prorektor Gro Bjørnerud Mo tok debatten i NRKs Dagsnytt 18 1. august.
Enkelte lesere vil nok allikevel reagere på at anklager om svartmaling ledsages av hvitvasking, at norske universiteter er den beste av alle tenkelige verdener. Times Higher Education World University Ranking plasserer i 2018 UiO på 146 plass, som er svakt i enhver målestokk (unntatt sammenlignet med andre norske universiteter). Selv mener jeg slike rankinger er placebo, men poenget er relevant siden internasjonaliseringen var lovet å bringe kvalitet av nettopp det slaget som slike rangeringer måler.
Akademikere er ofte infame i debatt med hverandre, det vet de som husker den forrige internasjonaliseringsdebatten, som startet ved Det Norske Vitenskapsakademi og spredte seg inn i Morgenbladet i januar 2018 – den gang med professorene Østerud og Cappelen i hovedrollene. Det var riktig utrivelig.
Det er fremdeles ikke reaksjonært å snakke norsk.
Dette er en hevdvunnet norsk tradisjon, som begynte med landets to første professorer, Georg Sverdrup og Niels Treschow, som utvekslet bredsider om samme tema som Stølen og jeg. Den gang var det om norske universiteter burde tale latin – i dag er det engelsk. Den gang vant de som mente norske universiteter er der, primært, for å komme det norske samfunnet til gode. Det er fremdeles ikke reaksjonært å snakke norsk.
Og slik kunne vi gått, rundt og rundt, rektor og jeg. Men uenigheten er ikke så stor som mengden kruttslam skulle tilsi. Vi er enige om at kunnskap er grenseløs og at universitetene skal være åpne. Vi er også enige om at norske universiteter har et samfunnsansvar overfor Norge. Rektor tar seg for øvrig en frihet når han sammenligner nordmenn som betaler for å studere i utlandet med utlendinger som kommer til Norge og studerer gratis.
En fjerdedel av forskerne i norsk forskning og høyere utdanning er utlendinger, viser NIFUs mangfoldsstatistikk, utgitt i 2017. Evnen til å undervise og veilede på norsk er høyst varierende. Vi vil være enig at det finnes en grense for hvor høy denne prosentsatsen kan bli før det er urimelig å be norske skattebetalere om å betale for gildet. Universitetene som internasjonalistene ønsker å etterligne, er nemlig overveiende private. Slike har åpenbart et mer begrenset samfunnsansvar enn skattefinansierte UiO.
Dessverre er nok ikke potensialet for slik outsourcing stort. Norge er for spesielt interesserte.
Så til leserbrev nummer 2. Filosof Alejandra Mancilla utleder min spalte til å hevde at jeg ser utenlandske forskere som en «trussel». Jeg skrev, ord for ord: «Samtidig går stadig flere av jobbene til utlendinger. Fra 2007 til 2012 utgjorde utlendinger 60 prosent av den samlede veksten i antall forskere. Det virker demotiverende for norske talenter. Det går en grense for internasjonalisering før universitetet mister kontakten med samfunnet de er ment å betjene, ikke minst siden mange av utlendingene ikke snakker norsk.» Det er altså snakk om en urimelig tolkning. Det at jeg elsker min kone betyr ikke at jeg hater alle andre kvinner.
Den andre misforståelsen er min feil. Jeg skrev vitterlig «ingen andre ikke kan å forske på Norge.» Jeg burde skrevet «kan ikke ventes å forske på Norge». Ethvert universitet i verden kan utvikle fagmiljøer med den inngående kunnskap om norsk språk, kultur og samfunnsforhold som er påkrevd for å forske på norske forhold. Dessverre er nok ikke potensialet for slik outsourcing stort. Norge er for spesielt interesserte.
I siste instans handler denne debatten om hvem som er det norske universitetets referanseobjekt; den norske befolkningen – eller et globalt fellesskap som vanligvis påtreffes i munnen på dem som hevder å tale på vegne av det. Universitetene er det norske samfunnets høyeste læresteder, de er ikke ment å være den engelsktalende verdens utposter i Norge, selv om Stortingsmelding 14 Internasjonalisering av utdanning (2008) etterlater et slikt inntrykk.
Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator