«Vil du fortsatt høre fra oss?» logrer en festival i en e-post. De er tydelig på tilbudssiden og har anstrengt seg for å formulere noe som skal vinne sympati og gehør den sommeren alle sendte bedende e-poster. For tonen her er noe annerledes: Er du lei av GDPR? Det er vi og, fortsetter festivalen.
Ja, vi er drittlei. Men jeg setter pris på den kameratslige tonen, selv om den gjør meg egentlig bare mer nysgjerrig, og enda mer bekymret. For hva er det selskapene, festivalene og alle vi har et kundeforhold til, egentlig vil gjøre med den informasjonen de måtte greie å tyne ut av bevegelsene våre på nettet? De er jo så tryglende, der de ligger og kikker opp med de tristeste øynene du kan tenke deg. Glem bitcoins. Internett-valutaen som virkelig er gull verdt, er personopplysninger.
Men er det noen andre enn tolv-tretten Datatilsynet-ansatte og de som er så heldige å ha GDPR-ansvar i sin bedrift, som vet hva som foregår? Hva står på spill for oss forbrukere når vi får e-postene, pop-up-meldingene og de vage formuleringene om å ta et valg? Eller trengte vi ikke å svare? Ikke lett å vite. Hvis det er slik jeg frykter: Har jeg faktisk solgt sjela mi for rabattkoden «SNABBA20» og 50 kroner i «kickback» på mitt neste skokjøp?
Det er på tide at vi som er helt vanlige folk lærer av selskapene og begynner å sende e-post til hverandre.
Personvernforordningen, også kalt GDPR (General Data Protection Regulation), har et navn som ikke akkurat innbyr til leseglede. Kan det være at ingen har skjønt at GDPR faktisk har noe for seg nettopp fordi det heter GDPR/personvernforordning? Eller bryr vi oss faktisk ikke lenger? Samme hva jeg gir fra meg, så lenge jeg får internett-tilkobling.
Hvorfor har vi ikke heller en profil på «Min side» hos for eksempel Skatteetaten, der vi kan gå inn og velge hva slags personopplysninger vi gir til hvem? Istedenfor at alle skal tigge til oss. Da kunne vi også hatt en oversikt selv.
Nå som loven har trådt i kraft 20. juli, kan du sette av resten av sommeren til å lese betingelsene hvert eneste selskap har. Eventuelt kan du kontakte selskapets personvernombud i Nederland per brev, slik en av verdens største skoprodusenter sjenerøst tilbydde meg. Når vi først er i gang med å spamme ned hverandre med e-poster, hvorfor stoppe der det digitale slutter?
Om vi frykter opplysningene som kundeklubber, nettsteder og selskaper har lagret om oss, tenk på den saftige informasjonen som ligger i fysiske fotoalbum, hyttebøker og norskstiler på loftet til den pensjonerte læreren. Det er på tide at vi som er helt vanlige folk lærer av selskapene og begynner å sende e-post til hverandre. Der ber vi ekskjærester, tidligere kolleger og andre som har krysset vår vei om tillatelse til å ta vare på bilder, brev og minner. Vi kan kalle det GDPR – Gammel Dritt Profesjonelt Registrert.
Andreas Eidem