De tre forskerne Trygve Wyller, Cathrine Thorleifsson og Katja Franko er i Morgenbladet 5. oktober oppbrakt over en artikkel jeg hadde i min spalte i Dagens Næringsliv hvor jeg tar for meg moraliseringen som ofte opptrer rundt diskusjoner om migrasjon. Spissformulert påpeker jeg at det er moralsk riktig at migranten blir i eget land og bygger det, at stater primært han ansvar for egne borgere, at ingen har rett til å migrere og staters skal ha kontroll på egne grenser og hvem som krysser dem illegalt, spesielt i disse terrortider. At en illegal migrant føler seg mistenkeliggjort får så være – en regjering må vite hvem som er i landet. Men forskerne synes dette er slemt, selv om minst en av Bataclan-terroristene utga seg som syrisk flyktning.
Mine 14 punkter var ment som en vekker i en debatt som preges av moralisering for det standpunkt at åpne grenser for migrasjon er en god ting. Under krisen i 2015 var dette standpunktet så hardt drevet at motstemmer knapt kom til. Åpne grenser var «raushet», alt annet var umoralsk. Men da de praktiske konsekvenser av en slik politikk ble erfart måtte EU og Tyskland outsource migrasjonsbegrensningen til regimer som Tyrkia og banditter som Libyas militser. Nå er det desperat forsøk på å stoppe illegal migrasjon i alle land uten å måtte gjøre det selv. Alle gjør som Orban, men betaler andre for å stenge grensene før folk når Europa.
Men deres innlegg mot min artikkel treffer ikke blink på noe punkt fordi det tillegger meg standpunkter jeg ikke har. Her blir for eksempel min påpekning av at illegal migrasjon belaster velferdsstaten i det land man tar seg inn i, utlagt som et katolsk syn på velferdsstaten. God dag mann økseskaft! Jeg nevner ikke katolisisme med ett ord, ei heller subsidiaritet, men forfatterne er overbevist om at det må være noe jesuittisk bak her, for de fortsetter med å påstå at når jeg sier at familien kommer før resten av verden i etisk forpliktelse, er det også noe katolsk. Jaså? Er ikke alle nordmenn legalt forpliktet på å sørge for ektefelle og barn før alle andre? Som far og mor har man legale så vel som etiske forpliktelser overfor sin familie som kommer foran forpliktelser overfor egne landsmenn, deretter andre. Man er legalt forpliktet til å legge ned livet for nasjonen, altså for landsmenn: det heter verneplikt – de tre forskere har muligens hørt om denne? – og man betaler skatt, mye av det, hele arbeidslivet, til disse andre landsmenns underhold. Det er den norske eller svenske eller franske samfunnskontrakten eller velferdsstaten, om man vil.
Dette er demokratiets ABC og har ingenting med katolisisme å gjøre. Subsidiaritet er et kristendemokratisk ideologisk prinsipp helt uten relevans for debatten jeg fører. Det finnes en litteratur om tre typer velferdsstater. Den universalistiske er en av dem, den kontinentale basert på en større rolle for familien og subsidiaritet som prinsipp en annen, og den tredje husker jeg faktisk ikke – dette er pensum i komparativ politikk fra hine hårde studieår. Men som sagt helt på jordet med tanke på min artikkel.
Disse tre gir seg ikke med dette, for jeg snakker som Trump: «Norway first». Dette er også sludder. Jeg påpeker at en borger av et land er forpliktet til dette landet før alle andre land, både legalt og etisk. Selv om alle mennesker har samme menneskeverd og rettigheter følger det ikke at vi har de samme etiske forpliktelsene overfor alle på kloden – vår første etiske forpliktelse er som sagt overfor egen familie, dernest overfor egne landsmenn, og så overfor fremmede.
Dette har ingenting med nasjonalisme å gjøre, som forfatterne rundhåndet også anklager meg for. Verden er oppdelt i nasjonalstater og regjeringer skal først og fremst sørge for sikkerhet og økonomi for egne borgere som har gitt dem mandat gjennom å velge dem. Statene i Europa gjør mye utover dette, som 1 prosent i bistand, andre land gir ingenting og bryr seg ikke.
Den primære politiske enhet er nasjonalstaten, og til og menneskerettighetene er det statens plikt å sørge for at egne borgere har – staten er pliktsubjekt for menneskerettighetene. Den norske statens plikt er altså å sørge for norske borgeres menneskerettigheter, men ingen andres – ikke kineseres eller nigerianeres.
Migrasjon er ingen rett, og jeg påpeker at de unge og talentfulle har en borgerplikt til å bygge sitt eget land.
Migrasjon er statens prerogativ, og trenger den arbeidsimmigrasjon eller bosetting (som i Canada eller Australia), ja, så tar den migranter. Migrasjon er ingen rett, og jeg påpeker at de unge og talentfulle har en borgerplikt til å bygge sitt eget land – hvordan skal det ellers bli bærekraftige demokratier i verden? Vi utenfra kan hjelpe, men aldri bygge andre lands samfunn. Det er sterkt uetisk å dra fra eget land til et «ferdig» demokrati og nyte godt av dette og samtidig la sitt eget land i stikken.
Flyktninger er noe helt annet, og de fleste land tar kvoter under UNHCR. Men også flyktninger bør dra tilbake hvis de kan – for eksempel til Syria nå – og en ekte flyktning vil selv ønske å dra hjem. Jeg er selv gift med en og han ventet mer enn 12 år før han søkte norsk statsborgerskap fordi han ville bygge og bo i sitt eget land.
De tre forskernes artikkel er merkelige greier: hvor vil de hen? Er hensikten å bruke katolisisme som en negativ merkelapp? I så fall står de i en lang norsk anti-tolerant tradisjon. Tror de at en nasjonal velferdsstat skal sørge for hele verden? I så fall er de mer naive enn lovlig er. Mener de at nasjonalstat er nasjonalisme? I så fall kan de avskaffe demokratiet, for det finnes kun i nasjonalstaten.
Hvis argumentet er at migrasjon er en rett og etisk bra, så si det da, uten å rote dere bort i masse rare forestillinger om velferdsstatsmodeller og andre irrelevante ting. Man kan kunne tro dere er katolske i hodet – slik man sa på Sørlandet om folk som var lettere forvirret.
Janne Haaland Matlary