Moen og Sterri gir i Morgenbladet 5. oktober et tilsvar til vår kronikk om filosofi i offentligheten. Svaret dreier seg imidlertid i liten grad om temaet for kronikken: Filosofiens rolle i det offentlige rom. Istedenfor leverer de et forsvar for sin filosofi. Det er forståelig, og vi tar selvkritikk på at vi brukte medienes presentasjon av deres standpunkter og ikke deres egne i innledningen. Men her er vi også ved sakens kjerne: Det er ikke deres «X er ikke prinsipielt galt» som har kommet frem i mediene (der X kan være «sorteringssamfunnet», betaling av kvinner for å føde mer intelligente barn, eller bruk av hjernedøde kvinner som surrogatmødre). Det er «Gjør X!».
Det er dette «Gjør X!» som skaper overskrifter, gir invitasjoner til debatter, og som skaper bildet av filosofer som unyanserte og radikale i verdispørsmål. Sterri og Moen har privilegert tilgang til det offentlige rom og har hatt rikelig anledning til å klargjøre og utdype sine syn. At det finnes filosofiske argumenter og grunner som gjør at vi likevel ikke bør gjøre X, eller som ikke konkluderer med at «X ikke er prinsipielt galt», har de underkommunisert. Det samme gjelder forskjellen på «Det er prinsipielt riktig å gjøre X» og «det er ikke prinsipielt galt å gjøre X». Det er «Gjør X!» som skaper oppmerksomhet og som blir stående. Moen og Sterri peker på medienes skyld. Vi maner til filosofenes ansvar.
Vi er bekymret for at det skapes et inntrykk av at filosofisk argumentasjon kan gi klare og entydige konklusjoner ut fra rent abstrakte teorier – for eksempel at «Downs gir dårligere livskvalitet gitt alle de sentrale teoriene om livskvalitet». Eller at viktige premisser for kontroversielle konklusjoner ikke bare er «et filosofisk problem som Sterri ikke trenger å løse», men også er utelatt. Vi er enige med Moen og Sterri i følgende: «Når vi som samfunn står overfor viktige verdivalg, trenger vi (…) mer enn bare problematisering. Vi trenger også konstruktive forslag til løsninger.» Vi mener at slike løsninger må være godt begrunnet – og her kommer filosofiens krav til klarhet, konsistens og koherens inn som viktige kjøreregler. Her er ubegrunnede eller unyanserte «Gjør X!» uegnede, og løsninger av typen «X er ikke prinsipielt galt» lite handlingsveiledende.
Vi er bekymret for at det skapes et inntrykk av at filosofisk argumentasjon kan gi klare og entydige konklusjoner ut fra rent abstrakte teorier.
Moen og Sterri bedriver også stråmannsargumentasjon. De skriver: «Urimeligheten går over i det absurde når Hofmann og Carson forsøker å tolke oss dit hen at vi ikke bryr oss om klare begreper og koherens, men i stedet er postmodernister som mener at filosofi er underholdning og provokasjon. De forklarer at klarhet og koherens er viktig, som om vi var uenige. Ikke på noe tidspunkt har vi hevdet at de er postmodernister. Vi tviler heller ikke på at de kjenner til krav som klarhet og koherens. De kritiserer en stråmann. Vårt poeng er at slike tradisjonelle krav ikke kommer frem i det offentlige ordskiftet – og at det kan påvirke filosofiens omdømme.
Bjørn Hofmann
Siri Granum Carson