Gaute Brochmann har i Morgenbladet intervjuet Gudmund Stokke, hovedarkitekt bak Istanbuls nye flyplass, som inkluderer et terminalbygg på 1,3 millioner kvadratmeter. Brochmann hevder at undertegnede «har gått hardt ut i både Aftenposten og NRK mot flyplassen i Istanbul, både hva angikk miljøkonsekvenser og den politiske situasjonen i landet».
Det jeg har gjort er å legge frem fakta om en 76,5 kvadratkilometer stor flyplass i Istanbul, og jeg har diskutert prosjektet opp mot asfalteringen av byens siste skogområder, og islamiseringen av republikken Tyrkia. Som journalist med lang fartstid fra Tyrkia, har jeg førstehåndskunnskap om flyplassområdet. Jeg var på området flere ganger før og under byggingen, noe som resulterte i reportasjer i Teknisk Ukeblad og Byggeindustrien.
Den som leser idéhistorie vil se at monumentalbygg formidler ideologi.
Den som leser idéhistorie vil se at monumentalbygg formidler ideologi. Et fellestrekk ved Erdogans prestisjebygg er at de utformes i ny-osmansk stil: Presidentpalasset i Ankara, megamoskeen Camlica på Istanbuls høyeste punkt, med seks minareter, Taksim-moskeen, etc. Ved å systematisk dyrke Det osmanske riket (ca. 1300–1922) gjennom arkitektur, befester Erdogan sin symbolske og reelle makt. Han står på skuldrene til sultaner, og soler seg i deres erobringer.
Istanbuls nye flyplass er det mest prestisjetunge av alle megaprosjektene til Erdogan. Flyplassen måtte nødvendigvis bli en hyllest til Det osmanske riket. Terminalbygget peker klart og tydelig tilbake mot 1500-tallsarkitekten Mimar Sinan. Bygget følger dermed en ideologisk mal, og bidrar til å legitimere «Det Nye Tyrkia« sin sentralstyrte feiring av en før-demokratisk epoke.
Fredrik Drevon