Som forskere erfarer noen av oss en økende etterspørsel fra offentlige myndigheter etter forskningskunnskap til utforming av politikk og lovgivning. Flere eksterne oppdrag er også ønsket av universitetsledelsen. Får vi en vinn-vinn-situasjon der forskeres kunnskap blir omsatt i praktisk politikk, og universitetene får en velkommen tilførsel av eksterne midler? Ikke nødvendigvis. Slike prosjekter kan før oss ut i noen etiske og faglige dilemmaer, og redusere muligheten for egen forskning.
Det går et skille mellom forskning og utredning, selv om overgangen kan være flytende. Utredningsprosjektenes tidsramme muliggjør sjelden dypere analyser og skikkelig bearbeiding av materialet. Oppdragsgivere ønsker gjerne bare rapporter på norsk, ikke vitenskapelig publisering. Utredningsoppdrag inneholder ofte en omfattende og detaljert bestilling. Oppdragsgivere er særlig interessert i fakta og funn som kan ha direkte nytteverdi for deres eget arbeid, ikke i bredere analyser, begrepsutvikling og drøftelser av feltets kompleksitet. Her foreligger en interessekollisjon mellom de som sitter på midlene, og universitetene som sårt trenger dem.
Det er et kjent fenomen at oppdragsgivere i noen tilfeller formidler, direkte eller indirekte, hvor de vil hen med en utredning, før det nødvendige kunnskapsgrunnlaget foreligger. Det er etisk problematisk for forskere å skulle «utrede» et på forhånd ønsket resultat, eller problemstillinger som er forhåndsbestemte. Hva hvis forutsetningene svikter? Hvis det viser seg at det som bestilles i kontrakten krever andre studier enn dem prosjektet omfatter? Hvis materialet avdekker nye og viktige problemstillinger som ikke er omfattet av oppdraget og som kanskje utfordrer oppdragsgivers formål med prosjektet?
Markedsideologien er påtrengende tydelig.
Disse er ikke alltid oppdragsgivere interessert i. Bør forskeren la dem ligge? Hvis en forsker påpeker at et punkt i kontrakten vanskelig kan oppfylles fordi det faglige grunnlaget er for usikkert, kan man i verste fall bli møtt med en påstand om mislighold. Markedsideologien er påtrengende tydelig. Forskerens faglige integritet underordnes kontraktsvilkårene. I neste omgang vil politikere kunne henvise til utredningen i offentlige debatter, med «forskning viser at…». Da kan det bli krevende for forskeren å nyansere bildet i etterkant.
Eksterne oppdrag spiser av forskeres allerede pressede fou-tid. Det kan spørres om universitetene da bør prioritere slike prosjekter, eller om oppdragsforskning bidrar å undergrave universitetenes hovedoppgaver. Svaret er ikke opplagt, særlig ikke når vi vet at den frie forskningen har mer enn én fiende. Det pågår nå et arbeid med å utrede universitetenes tilknytning. En privatisering av universitetene vil gjøre disse spørsmålene enda mer aktuelle, ved at universitetene kan bli presset over fra én avhengighet – staten – og over i en ny, nemlig det nasjonale og internasjonale oppdragsmarkedet. Er det en utvikling vi ønsker?
Elisabeth Gording Stang