Gunnar C. Aakvaag har rett i at samfunnsvitere og humanister trengs i miljødebatten: Med noen viktige unntak har samfunnsteoretikere og -diagnostikere kommet sent på banen både i klimasaken og på andre miljøområder. Derfor er det bra at Aakvaag leser FNs klimapanels nyeste rapport, og at han etterlyser miljøbevegelsens «store fortellinger» – etter mønster av den Karl Marx utstyrte arbeiderbevegelsen med på 1800-tallet. Å lete etter disse store fortellingene i rapporten fra klimapanelet er derimot basert på en misforståelse som nødvendigvis må føre til skuffelse.
Rapportene fra FNs klimapanel er ikke miljøbevegelsens dokumenter, like lite som statlig arbeidslivsstatistikk var den revolusjonære arbeiderbevegelsens dokumenter på 1800-tallet. Oppgaven til FNs klimapanel er å sammenfatte kunnskap om klimaproblemet på vegne av alle verdens nasjonalstater. Deres implisitte utgangspunkt er dermed å undersøke hvordan vi kan møte klimaendringene på en måte som bevarer samfunnet mest mulig som i dag. Størstedelen av miljøbevegelsen vil nok derimot si som Marx: Poenget er å forandre det.
Om Aakvaag er interessert i de «store fortellingene» som i størst grad har påvirket ulike deler av miljøbevegelsen de siste årene kan han for eksempel lese Naomi Kleins bok This changes everything, som peker på nyliberalismen som den viktigste hindringen for klimahandling. Han kan lese pave Frans' encyklika «Laudato Si'» – et vidtfavnende skrift om sammenhengen mellom miljøproblemer, sosial urettferdighet og kulturelle utviklingstrekk som individualisering. Eller han kan lese «The Ecomodernist Manifesto», et fremtidsoptimistisk manifest signert en rekke prominente miljøkommentatorer og akademikere.
Å argumentere for hvilke fremtider som er ønskelige, eller mobilisere en bevegelse som kan ta oss dit, er ikke klimapanelets oppgave.
Disse tre tilnærmingene til miljøproblemene er svært forskjellige: Der økomodernistene argumenterer for fortsatt vekst basert på ny teknologi, advarer pave Frans mot «det teknokratiske paradigmet» og naiv fremskrittstro. Og der Frans maner til nytt fellesskap for menneskeheten, forankrer Klein kampen mot klimaendringene i et tydelig fiendebilde hvor folk flest rammes av et problem skapt av en rik elite. Likevel har de det til felles at de setter ord på viktige strømninger i miljøbevegelsen, at de har bidratt til nye former for mobilisering i løpet av det siste tiåret, og at de populariserer mer teoretisk orienterte tradisjoner innenfor samfunnsvitenskap og humaniora.
Til felles har det også dette: At deres analyser ikke så lett kan innplasseres mellom permene til FNs klimapanels rapporter. Å argumentere for hvilke fremtider som er ønskelige, eller mobilisere en bevegelse som kan ta oss dit, er ikke klimapanelets oppgave. Når deres framtidsscenarier noen ganger blir lest på denne måten, er dette nettopp en del av den misforståelsen vi må legge bak oss hvis vi skal finne frem til de «store fortellingene» situasjonen krever. For samfunnsvitere som Aakvaag og meg selv bør det være mer naturlig å begynne å lete hos dem som faktisk har slike ambisjoner.
Bård Lahn