Morgenbladets oppslag 14. desember om Norsk Folkemuseum og det samiske tilbakeføringsprosjektet Bååstede var i hovedsak en god presentasjon av et tiltak vi gjerne vil ha frem til offentligheten. Men vi er ikke glad for ingressens ord om at forhandlingene har vært «såre». Tvert imot har dette prosjektet fra begge sider vært preget mest av saklighet, og lite av sårhet.
De samiske museene har kommet med velbegrunnede ønsker om hva de gjerne ville ha overført, og Norsk Folkemuseum har etter beste evne møtt disse ønskene med velvilje, og med saklige begrunnelser i de tilfellene der vi ikke ønsket å overføre en gjenstand. Også diskusjonene frem til avgjørelse har vært preget av saklighet. Selvfølgelig har det også vært følelser med, fra begge sider, men «sårhet» er ikke dekkende som hovedinntrykk, hverken for Norsk Folkemuseum eller for de samiske museene. Tvert imot vil vi hevde at dette prosjektet har lagt grunnlaget for et godt og fruktbart samarbeid mellom oss i fremtiden.
Tvert imot har dette prosjektet fra begge sider vært preget mest av saklighet, og lite av sårhet.
I intervjuet snakket vi om mange ting som det rimelig nok ikke ble plass til i artikkelen. Vi vil gjerne ha med at Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo er med i prosjektet, fordi en stor del av samlingen i sin tid kom derfra og fremdeles juridisk eies av Universitetet.
Vi kunne også ønsket oss mer vekt på statens manglende støtte til dette prosjektet. En statssekretær kommer med rosende ord, men faktum er at staten, ved Kulturdepartementet, ikke har støttet prosjektet med en krone – alt er gjennomført med støtte bare fra Sametinget og Kulturrådet, som har mer begrensede midler å ta av. Denne mangelen på støtte bør departementet nå rette opp, ved å hjelpe de samiske museene til å få gjennomført de utbyggingene som må til for at de skal kunne ta mot den kulturarven som Norsk Folkemuseum nå vil sende fra seg – uten sårhet.
Inger Jensen
Káren Elle Gaup
Leif Pareli