Statsminister Erna Solberg har besøkt India, verdens nest mest folkerike land med 1,3 milliarder innbyggere. Samtidig har debattspaltene i norske aviser gjenspeilet statsministerens nyttårstale der hun oppfordret sine landsmenn til å føde flere barn. Mange har tatt til motmæle og ikke kjøpt Ernas argumentasjon om at velferdsstaten er truet, eller kommer til å bli det. Men hvem liker spørsmålet: Hvem skal ta vare på oss når vi blir gamle? Vi er jo tross alt oss selv nærmest.
I et globalt perspektiv utgjør ikke Norges befolkning, selv med statsministerens nyttårsønsker, noen trussel. At vi allerede er for mange på jorden burde skremme oss mye mer enn tanken på manglende sykehjemsplasser. Veksten i verdens befolkning burde engasjere langt flere, og norsk bistand kan gjennom fokus på skole og utdanning, spille en viktig rolle.
Resultatene av utdanning er mange, forståelse for familieplanlegging er ett av dem. En god inntekt i India er nok til å forsørge storfamilien. Behovet for å sette mange barn til verden for å sikre foreldrenes egen alderdom, er ikke lenger til stede når ett eller flere av barna har gode jobber.
I Indiske landsbyer er det fortsatt vanlig å ta unge jenter ut av skolen. De må være hjemme og passe småsøsken mens mor og far tjener noen rupis, ofte bare som dagarbeidere. Foreldrene har ikke råd til å la barna, og spesielt jentene, fullføre skolegangen. Mange jenter giftes dessuten bort før myndighetsalder. Tradisjonen tro flytter jentene til sin manns familie, og slik reduseres foreldrenes utgifter når de har en munn mindre å mette.
At vi allerede er for mange på jorden burde skremme oss mye mer enn tanken på manglende sykehjemsplasser.
Stadig flere bistandsorganisasjoner ser skole og utdanning som et viktig virkemiddel for å hjelpe mennesker ut av fattigdom med de positive ringvirkningene det gir. Indias Barn jobber i 136 landsbyer i India. Vi har mange eksempler på jenter fra landsbyer hvor ingen tidligere har tatt høyere utdanning, jenter som nå er ferdig utdannet sivilingeniør, farmasøyt eller økonom og tjener opptil femti ganger mer enn sine foreldre. Utdanning gjør jentene i stand til å velge om og når de vil gifte seg, få barn og hvor mange. De både forstår viktigheten av og er i stand til å prioritere skolegang for kommende generasjoner. Vi ser at de barna og ungdommene vi følger gjennom livet gifter seg senere og får færre barn.
En vellykket satsning på utdanning, spesielt for de aller fattigste, vil være et betydelig tiltak for å begrense veksten i verdens befolkning. Denne diskusjonen fortjener større plass og målrettet handling.
Camilla Skare