I Morgenbladet 12. januar starter Robert Mood med å beskrive Erna Solberg som dyktig, hyggelig og vennlig. Resten av teksten kunne ha vært skrevet i hvilket som helst kommentarfelt med CAPS LOCK. Det er voldsomme beskyldninger og en tekst sterkt preget av Robert Moods personlige politiske antipatier. Kritikken er upresis og urimelig, og jeg vil stille spørsmål om det etterlatte inntrykket er i tråd med det Røde Kors kan stille seg bak. Ropet etter den sterke statsministerkvinne som går foran på tvers av folkemening og parlamentsvedtak, er også i sin form og innhold udemokratisk og autoritær. Slik sett er den i tråd med mange av Moods tidligere uttalelser om det politiske systemet og folkevalgte.
Teksten munner ut i et spørsmål: «Hvorfor ikke investere halvparten av statens årlige overskudd fra olje- og gassektoren i kraftfull satsing på klimavennlige bedrifter i distriktene, samt utdanning, forskning og gründervirksomhet med omfattende incentivordninger og mange internasjonale stipendiater?»
Satsingen på klima, utdanning, forskning og innovasjon/gründervirksomhet i Norge overstiger allerede halvparten av statens inntekt fra petroleumssektoren.
Dersom en skal forstå Mood slik at en skal øke oljepengebruken en halv gang, vil det gi en ordentlig baksmell, arbeidsledighet og velferdskrise. Dersom en skal forstå Mood slik at en skal redusere andre utgifter tilsvarende, så er forslagene fraværende, med ett unntak; leterefusjonsordningen. Det er ikke en subsidie, og gir Norge mer inntekter enn utgifter.
Måten vi disponerer statens pensjonsfond utland på er et resultat av et bredt politisk kompromiss. Den er et resultat av en type avveininger Mood ser ut til å ha lite sans for. Den avveier det at dette er inntekter som tilhører også fremtidens generasjoner, behovet for bruk av midler nå, og behovet for å ikke sette norsk økonomi over styr gjennom galopperende inflasjon.
Der er mange land som har forsøkt å bruke mer penger enn økonomien tåler. Hollandsk syke er et eget begrep for den situasjonen. Andre eksempler er så skremmende at jeg nøler med å bruke dem, men det er ingen regel som tilsier at vi, om vi gjør de samme feilene som Venezuela, Argentina og Hellas, ikke skal havne i samme uføre. Derfor velger norske myndigheter i et bredt kompromiss å fase oljepengene forsiktig inn i norsk økonomi, og investere i kunnskap og samferdsel – grep som kan styrke den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi.
Jeg er litt usikker på hvorfor Mood ser ut til å mene at en bare skal satse på klima i distriktene. Jeg mener tvert om at det skal vi gjøre i hele Norge, og det gjør vi: Miljøteknologifondet, Enova, Innovasjon Norge, Klimafondet, Nysnø, regnskogsatsingen, utvikling teknologi for fangst av CO2, samt å hindre avskoging av regnskog, for å nevne noe. Sistnevnte bidrar i dag til like store utslippsreduksjoner som det totale norske klimagassutslippet.
Tolker jeg Mood i beste mening, ønsker han flere tiltak mot klimaendringer. Det er et standpunkt jeg er enig i, og mye bra skjer: Økte prioriteringer av forskning på klimavennlig teknologi, Enovas gigantinvestering i Hydros aluminium-pilot på Karmøy og 72 elferger under bygging eller drift, milliardsatsing på rensing av verdenshavene for plast, og en avgiftspolitikk som gjør at hver tredje solgte nybil er en elbil, best i verden.
I den politiske debatten mellom partiene har jeg toleranse for at ting settes på spissen, men av en president i Norges Røde Kors forventer jeg en mer seriøs kritikk, og en sterkere demokratisk ryggmargsrefleks. Du omtaler Solberg som om hun var en norsk Donald Trump, før du avslutter med et ønske om uansvarlig høy oljepengebruk. En slik politikk vil ikke tjene klima og fremtidens generasjoner. Slikt kler ikke en president i Røde Kors.
Tom-Christer Nilsen