Debatt

Kunstmarkedet forvitrer

Gjennom mange år har jeg reist rundt med mine egne utstillinger av billedkunst. Ofte har jeg vært på mindre steder, i lokale kunstforeninger. Der har jeg truffet de frivillige ildsjelene som holder liv i kunstforeningene gjennom sin innsats.

Når man kommer frem er de frivillige klare for å få den nye utstillingen inn i lokalet. Under monteringen får man høre om deres interesse for kunst – om bildene de har hjemme og om kunstnere de har møtt. Å se dette engasjementet i et lokalmiljø gir en litt sliten «traver» troen på kunsten tilbake.

Fra 1970 til 2008 var det en jevn økning i omsetningen av kunst i Norge. Denne utviklingen er blitt målt og tallfestet blant annet gjennom innbetalingen av kunstavgiften til Bildende Kunstneres Hjelpefond. I 2008 var det en kraftig nedgang i omsetningen. I årene etterpå har omsetningen stabilisert seg omtrent på 2008-nivået.

Mange mindre kunstforeninger og også flere etablerte private gallerier stenger dørene. Når salgsinntektene går tilbake og medlemstallene i kunstforeningene synker, er veien til nedleggelse kort. Selve kunstinteressen i befolkningen virker dalende. Den manglende omtalen av utstillinger i aviser og fjernsyn tyder også på det.

Betydningen av å ha et kunstverk tilgjengelig i hjemmet eller på arbeidsplassen er uvurderlig.

Det private markedet er en av grunnsteinene i kunstformidlingen. Betydningen av å ha et kunstverk tilgjengelig i hjemmet eller på arbeidsplassen er uvurderlig. I lys av hverdagen får kunsten sin fulle betydning.

Derfor er ikke den kunsten som er laget også for å kunne selges mindreverdig. En tilpasning til markedet svekker ikke nødvendigvis det kunstneriske innholdet, selv om kvalitetsforskjellene også her kan være store.

Mange kunstnerkolleger vil likevel mene at kommersiell kunst bare er en form for unødvendig pynt. De kunstnerstyrte galleriene stiller sjelden ut denne typen kunst. Også i museene, kunstsentrene og de større kunstforeningene er den lite representert.

Det er blitt et misforhold mellom det som presenteres som samtidskunst i institusjonene og det som vanlige folk oppfatter som kunsttradisjonen. Dette fører til en fremmedgjøring som motvirker engasjementet og interessen i befolkningen. Når også mulighetene for å finne erstatninger øker, i form av reproduksjoner på internett, så blir kunstmarkedet truet.

Resultatene av utviklingen merkes først i de privateide galleriene og i kunstforeningene som drives av frivillige. Det er imidlertid kun et tidsspørsmål før denne utviklingen også vil ramme kunstinstitusjonene. Dersom ildsjelene som engasjerer seg for kunsten i lokalmiljøet blir borte, vil snart de sentrale institusjonene også oppleve publikumstørke.

Derfor ville alle være tjent med at ny kunst, som kan omsettes, også ble anerkjent og oftere vist i de større og toneangivende institusjonene. Skal interessen for kunst bevares, så må kunsten også spres ut til de tusen hjem. Frivilligheten, som er avgjørende i arbeidet for å spre kunsten, må ikke bli borte.

Kunstmarkedet må restaureres.


Olav Leikanger

Mer fra Debatt